Alt gikk så bra..

Alt gikk etter planen. I går og i dag. Fram til i kveld. Plutselig dukket det opp en favorittsjokolade som lå å gliste mot meg.
Skitur og leking i snø hele dagen har vært stor stas. Det var ingen som helst problem å styre unna hverken kakao eller medbrakt søppelmat til fellesskapet. Etterpå ble jeg bortskjemt med å få servert deilig middag, oksefilet med blomkålmos, grønnsaker og salat. Jeg spiste godt kan du si. Jeg kjente de skumle tankene, men klarte å legge det vekk, og tenkte at jeg skal kose meg med chai te i kveld, dette er et utmerket sjokolade substitutt for meg, selv når jeg er på sukkerkjøret.

Når ungene var i seng i kveld fant jeg den. Da jeg skulle finne fram teen min. POFF, borte før jeg fikk sukk for meg gitt. Nye 150 (147 faktisk) gram sukker er i omløp. Crap! (Like mye sukker som i 1,5 ltr appelsinjuice.) Totalt sukkerinntak ligger likevel godt under 200gram, og er langt innenfor hva som regnes som normalt på et vanlig norsk kosthold. Da kan man lett få i seg opp i mot 300. 300 gram sukker pr dag, visualiser det du! Det er 150 sukkerbiter. Eller 300gram sjokolade.

Du synes kanskje jeg ikke virker særlig viljesterk. Eller særlig frisk. Kanskje tenker du «hvordan kan denne dama gi andre kostholdsråd??» Hadde jeg ikke visst veien ut av dette helvete ville jeg vært enig. Men jeg ser annerledes på det. Jeg tenker at jeg har en unik innsikt i problemet, og jeg kjenner alle følelsene vi kan få i en slik situasjon. Jeg har løsningen på problemet, jeg har egen erfaring og innsikt. Hadde jeg ikke fått tilbakefall ville jeg vært en dårligere coach. Fordi man glemmer så lett, enten man vil eller ikke. Etter mange uker i ketose har alle oppstartsutfordringene dampet vekk som dugg for solen. Man husker dem, men det er ikke det samme som å kjenne dem på kroppen. Etter en liten stund elsker man biffen og bryr seg ikke om sjokolade i det hele tatt. Jeg vet det. Og jeg gleder meg til å få det slik igjen, tenker jeg mens jeg må erkjenne dagens nederlag.
En annen trøst er at selve utskeielsene har endret form. Mengdene med søppelmat er helt annerledes nå, omfanget er veldig mye mindre. Før spiste jeg også gjerne mye mat i tillegg. Og det kunne ta ukesvis å komme igang igjen. Det er godt jeg er sta! Nå har jeg hatt en kveld med tilbakefall. Nå vet jeg de enkleste metodene for å komme i gang igjen.  Nå jeg er klar. Klar til å bli symptomfri, til å få overskudd og til å føle meg vel igjen  i skinn og sinn 🙂 Jeg gleder jeg meg til å bli «meg selv» igjen. Siste feriedag er i morgen, og selv om jeg gjerne skulle vært i ketose når jeg kommer på kontoret på tirsdag, er det til hjelp med hverdag og rutiner også.  – Og jeg kan fortsatt rekke det. Men, viktigst av alt er at jeg er klar 🙂

Viljestyrke som våpen i krig med kroppen: You loose!

Jeg har et bilde. bildet er fra kjøleskapet mitt i 2008. Et kjøleskap dekket med  utskrifter fra vektklubben og egne grafer som viser vektendringene mine før og gjennom svangerskapene uke for uke. Alt av energi inn og ut ble nøye regnet på. Hyggelig å bruke tid på?

Jeg fikk følgende kommentar på bloggen min her om dagen, under dette innlegget: Ikke alle kan være gaseller. 3 år sammenhengende på lavkarbo.-29kg +2. «Slanke mennesker har en forskrudd idé om at de er slanke på grunn av at de har så stor viljestyrke. Kanskje noen, men ikke de fleste.» Dette en utbredt, generell holdning tror jeg. En stigmatisering som er en av årsakene til at det er kjipt å være tjukk. Slank= viljestyrke, viljestyrke= slank.

Men for mange som lever på karbohydrater føles det nok slik.
De som har anlegg for å legge på seg. Jeg følte selv, før jeg la om, at det krevde masse viljestyrke av meg hele tiden å holde meg unna dårlige matvalg. Og jeg sprakk gang på gang.  Reklamen for sjokolade på tv, lukten av kanelboller hver gang du kommer inn på bensinstasjonen. På bensinstasjonen! De som lett legger på seg har det ikke enkelt. Man møter fristelsene overalt. Og når du er sukkerfølsom merker noen av oss disse fristelsene på kroppen. Vann i munnen, visualisering, dårlig samvittighet. Og det før du i det hele tatt har kjøpt bolla!

De som er naturlig slanke, tåler karbohydrater og ikke legger på seg så lett, er kanskje ikke like opptatt av viljestyrkebiten i det hele? Det er mitt inntrykk. Disse personene trenger ikke viljestyrke, det koster dem ganske lite å ligge unna søtsakene. De vet ikke hva offeret innebærer, slik en mann ikke vet hvordan det er å føde barn.  De vil også vil kunne relativt enkelt regulere vekten sin ved kun å kutte ut snop eller starte med å trimme litt ekstra. Disse personene er som skapt for å følge statens ernæringsråd. Og det funker fint på dem.

Men hva med oss andre da?

Da jeg hadde gått på lavkarbo 1,5 år var jeg desperat. Jeg følte jeg hadde kuttet ut en god del av kosen (lavkarbo snopet) og var flink med grønnsaker. Jeg var derimot uopplagt, trøtt og slapp. Slik skal man jo ikke være på lavkarbo! I nøden fikk jeg meg en time hos ernæringsfysiolog på sykehuset.

Der fikk vi en diskusjon om hva man skal spise og hvor mye. Vi hadde en gjennomgang av hva jeg spiste, og hva hun mente jeg burde spise. Jeg fikk en bok over forslag til måltider. Disse var helt i tråd med hvordan jeg leve før.  «Men jeg blir jo ikke mett» sa jeg. «Spis 2 knekkebrød til da» sa hun. Det hjelper ikke. Blir fortsatt ikke mett! Hvis jeg spiser et halvt brød får jeg dessuten vondt i magen. Og luftplager.Oppsatt som mellommåltid var en hvetebolle. Og en banan. Jeg holdt på å dette av stolen!!Ernæringsfysiologen lo men med lett hevede øyenbryn. Det hele endte med at den fagkyndige sa hun ikke kunne hjelpe meg. Jeg burde begynne å trimme.

Jeg fortsatte detektivarbeidet mitt alene, mens jeg holdt meg til lavkarbo. Uten å gå ned et gram. Der stod jeg noen måneder til jeg fant Skaldeman. Er du sukkerfølsom som meg er det det eneste som funker. En som er veldig sukkerfølsom kan ikke spise brød. Helst ikke lavkarbobrød eigang.

Nå er jo statens ernæringsråd heldigvis endret. Jeg tviler på at du finner hvetebolle som mellommåltid i statens anbefalinger mer.  Men frukt finner du. Garantert. Frukt er en effektiv stopper for vektnedgang, og fruktsukkeret holder apetitten oppe. Frukt er for eldre mennesker som erstatning for energidrikker. Eller…nei… Vet ikke om det er det eigang…

Min hypotese er at stadig flere føler at de trenger viljestyrke for å holde seg normalvektige eller slanke. Delvis fordi vi blir møtt av fristelser overalt i det offentlige rom. Delvis fordi de færreste av oss er i aktivitet nok til å forbrenne alt det vi spiser. På lavkarbo trenger du ikke viljestyrke som før. Hvis du lever i ketose, som jeg gjør, trenger du den ikke i det hele tatt. Det er en ENORM frihet! Hvorfor være i krig med sin egen kropp når det ikke er nødvendig?