Er magen viljestyrt?

Det er ikke alltid man tar kunnskap like lett. Å legge om til naturlig mat når man har levd nærmest et helt liv med å telle kalorier, må man forvente at det kan ta tid å få med hodet. Mange, særlig kvinner som har slanket seg så lenge de kan huske, synes det er vanskelig å stole på kroppen. Å tro at man kan gå ned i vekt med å spise naturlig mat, og man trenger ikke telle noe eller gå sulten. -Det er merkelig. Det kan også ta tid før man lærer å høre kroppens signaler igjen. De har jo tross alt blitt overstyrt i en mannsalder.

Sten Sture Skaldeman sa til oss på sertifiseringskurs en ting jeg ikke klarer å glemme: Hvorfor er det slik at det forventes at magen skal styres av viljen? Det er ingen andre primærbehov som forventes å skulle bli viljestyrt. Er du trøtt, da skal du sove (Guddvet vet hva slags situasjoner du kan komme i om du presser deg selv over grensen) Er du tørst? Da skal du drikke. Klær, ly.. osvHvorfor skal man ikke kunne spise når man er sulten?

Det er fantastisk deilig med ketogen kost. Du kan stole på kroppen. Du kan stole på at du er sulten fordi du trenger mat, ikke fordi blodsukkeret er dalende. Du kan spise til du er mett. Spiser du mye, går det lang tid til du er sulten igjen, spiser du lite så får du plass til lunsj. Du kan planlegge dagen og måltidene etter når det passer inn i DIN hverdag å spise. Det er frihet 🙂

Men ja. Det er ikke så lett å ta steget alltid. Å tørre å stole på egen kropp. Eller å ta til seg kunnskapen om at det funker. Jeg vet det. Jeg er ikke alltid så god på å tilegne meg kunnskap selv heller. For eksempel har jeg lært på den harde måten at det er best å holde seg unna sjokolade.

Dagens matinntak:  kaffe med fløte til frokost (sammen med de obligatoriske kosttilskuddene) etterfulgt av kyllingsuppe i to omganger, og nå lammelår i skiver til kvelds.
Harmonien råder i kroppen 🙂

 

Hva er en ketogen diett?
En ketogen diett er en svært karbohydratfattig diett, hvor man inntar så lite karbohydrater (=energi) at kroppen «tvinges» til å benytte kroppsfett til energi. Derav den raske vektnedgangen, og den manglende sultfølelsen ved ketogen diett.
Som et resultat av denne fettforbrenningen dannes det også en kjemisk forbindelse som heter ketonlegemer, og derav navnet «ketogen».
«Ketogen» betyr «som lager ketose».
Poenget er altså karbohydratene og det lave inntaket av disse.
Man behøver ikke å spise mye fett for å oppnå denne tilstanden, men det skader heller ikke. Fett gir metthet, noe som er ønskelig.
Ketose-tilstanden kommer av seg selv når man inntar under ca 25-30 gram karbohydrater om dagen, uansett hvor lite eller mye man inntar av fett.

To steg frem- Et tilbake

Helseveien…. To steg frem, et tilbake. Slik har slankeveien min fortonet seg. Jeg har hatt 3 runder med greie vekttap på lavkarbo. Det har blitt vanskeligere og vanskeligere for hver gang. Jeg har måtte bli strengere og strengere. (Kortversjonen av hvorfor det måtte flere runder til? Jeg var stor, gikk ned (10 kg). Gravid. Opp. Ned (21 kg) Gravid. Opp. Ned. (28 kg) )

Slankeveien har vært den viktigste delen av min vei til bedre helse. På mange måter er jeg to steg frem på helseveien, og jeg burde ha jublet i dag. Men jeg er mest opptatt av det steget som er i feil retning. Nå: Opp. 4 kg.

De to stegene frem består i at jeg har vært røykfri 4 uker i dag.
Etter at jeg sluttet da jeg var gravid med 1. mann, for ca nøyaktig 6 år siden, ga jeg meg selv dispensasjon for to år siden: Festrøyking ble innvilget. Ett år. Jeg krevde utvidet dispensasjon i februar og har røykt hver dag fram til for 4 uker siden. Jeg savner det. Jeg savner å ha «friminutt» fra alle hverdagsoppgavene mine.

Jeg savner følelsen av retten til å bestemme over eget liv. Til å være destruktiv om jeg vil. Dessverre forsvant denne retten egentlig for 6 år siden ved svangerskapet, derfor den dårlige samvittigheten. Jeg savner likevel illusjonen. Jeg vet at savnet kommer til å vedvare lenge, Så jeg forebeholder meg retten til å furte! Ikke minst fordi jeg også har gått opp i vekt.

Fysisk sett er ikke problemet større enn at jeg har blitt rundere og buksene har blitt trangere. Problemet ligger i de gamle følelsene som kommer tilbake. Følelsen av å ikke mestre sin egen kropp. («Hva gjør jeg galt») Men jeg var mentalt forberedt. Jeg visste det kom. Jeg valgte derfor å starte «røykeslutt(?)» når jeg følte at «ja, jeg er slank nok nå»  Jeg trodde likevel ikke det skulle bære såpass galt av gårde som 4 kg! En kilo i uka. Det er lite greit. Jeg har til og med vært flink med kosten, så jeg var ikke forberedt på denne hamstringen og at forbrenningen skulle stoppe opp på denne måten!

Det er altså på tide å stramme inn mer på kosten igjen Nå blir det hard core på denne jenta. Hard core for meg er hva Sten Sture Skaldeman kaller for fakir kost og det er hans strengeste diettopplegg. Strengt, men enkelt. Du spiser 3 deler kjøtt. En del fett og drikker vann. Alternativt kan du spise en boks makrell i tomat og ett eller to egg til hvert måltid. Du kan spise deg passe mett, og du skal spise når du er sulten.

Det høres forferdelig kjedelig ut, det er jeg veldig klar over. Men det er svært effektivt og i praksis er det verdens beste mat. Selv har jeg hatt dette som grunnprinsipp i over ett år mens jeg har testet ut hva slags grønnsaker som passer best for meg. Jeg kan spise litt løk, jeg kan spise salat og kål. Jeg har mange gode oppskrifter så variasjon blir ikke noe problem. Ost kan jeg spise og jeg elsker ost! Alt i fra mozarella, cottage cheese med smak og engelsk cheddar. Det blir mye god mat framover, så håper jeg kroppen spiller på lag igjen snart.

Viljestyrke som våpen i krig med kroppen: You loose!

Jeg har et bilde. bildet er fra kjøleskapet mitt i 2008. Et kjøleskap dekket med  utskrifter fra vektklubben og egne grafer som viser vektendringene mine før og gjennom svangerskapene uke for uke. Alt av energi inn og ut ble nøye regnet på. Hyggelig å bruke tid på?

Jeg fikk følgende kommentar på bloggen min her om dagen, under dette innlegget: Ikke alle kan være gaseller. 3 år sammenhengende på lavkarbo.-29kg +2. «Slanke mennesker har en forskrudd idé om at de er slanke på grunn av at de har så stor viljestyrke. Kanskje noen, men ikke de fleste.» Dette en utbredt, generell holdning tror jeg. En stigmatisering som er en av årsakene til at det er kjipt å være tjukk. Slank= viljestyrke, viljestyrke= slank.

Men for mange som lever på karbohydrater føles det nok slik.
De som har anlegg for å legge på seg. Jeg følte selv, før jeg la om, at det krevde masse viljestyrke av meg hele tiden å holde meg unna dårlige matvalg. Og jeg sprakk gang på gang.  Reklamen for sjokolade på tv, lukten av kanelboller hver gang du kommer inn på bensinstasjonen. På bensinstasjonen! De som lett legger på seg har det ikke enkelt. Man møter fristelsene overalt. Og når du er sukkerfølsom merker noen av oss disse fristelsene på kroppen. Vann i munnen, visualisering, dårlig samvittighet. Og det før du i det hele tatt har kjøpt bolla!

De som er naturlig slanke, tåler karbohydrater og ikke legger på seg så lett, er kanskje ikke like opptatt av viljestyrkebiten i det hele? Det er mitt inntrykk. Disse personene trenger ikke viljestyrke, det koster dem ganske lite å ligge unna søtsakene. De vet ikke hva offeret innebærer, slik en mann ikke vet hvordan det er å føde barn.  De vil også vil kunne relativt enkelt regulere vekten sin ved kun å kutte ut snop eller starte med å trimme litt ekstra. Disse personene er som skapt for å følge statens ernæringsråd. Og det funker fint på dem.

Men hva med oss andre da?

Da jeg hadde gått på lavkarbo 1,5 år var jeg desperat. Jeg følte jeg hadde kuttet ut en god del av kosen (lavkarbo snopet) og var flink med grønnsaker. Jeg var derimot uopplagt, trøtt og slapp. Slik skal man jo ikke være på lavkarbo! I nøden fikk jeg meg en time hos ernæringsfysiolog på sykehuset.

Der fikk vi en diskusjon om hva man skal spise og hvor mye. Vi hadde en gjennomgang av hva jeg spiste, og hva hun mente jeg burde spise. Jeg fikk en bok over forslag til måltider. Disse var helt i tråd med hvordan jeg leve før.  «Men jeg blir jo ikke mett» sa jeg. «Spis 2 knekkebrød til da» sa hun. Det hjelper ikke. Blir fortsatt ikke mett! Hvis jeg spiser et halvt brød får jeg dessuten vondt i magen. Og luftplager.Oppsatt som mellommåltid var en hvetebolle. Og en banan. Jeg holdt på å dette av stolen!!Ernæringsfysiologen lo men med lett hevede øyenbryn. Det hele endte med at den fagkyndige sa hun ikke kunne hjelpe meg. Jeg burde begynne å trimme.

Jeg fortsatte detektivarbeidet mitt alene, mens jeg holdt meg til lavkarbo. Uten å gå ned et gram. Der stod jeg noen måneder til jeg fant Skaldeman. Er du sukkerfølsom som meg er det det eneste som funker. En som er veldig sukkerfølsom kan ikke spise brød. Helst ikke lavkarbobrød eigang.

Nå er jo statens ernæringsråd heldigvis endret. Jeg tviler på at du finner hvetebolle som mellommåltid i statens anbefalinger mer.  Men frukt finner du. Garantert. Frukt er en effektiv stopper for vektnedgang, og fruktsukkeret holder apetitten oppe. Frukt er for eldre mennesker som erstatning for energidrikker. Eller…nei… Vet ikke om det er det eigang…

Min hypotese er at stadig flere føler at de trenger viljestyrke for å holde seg normalvektige eller slanke. Delvis fordi vi blir møtt av fristelser overalt i det offentlige rom. Delvis fordi de færreste av oss er i aktivitet nok til å forbrenne alt det vi spiser. På lavkarbo trenger du ikke viljestyrke som før. Hvis du lever i ketose, som jeg gjør, trenger du den ikke i det hele tatt. Det er en ENORM frihet! Hvorfor være i krig med sin egen kropp når det ikke er nødvendig?