Røykeslutt:Abstinenser og selvmedfølelse

3 uker- Og nesten helt røykfri. Det har vært ganske enkelt å ikke røyke. Til og med i helga da jeg var på Norway Rock (Rockefestival i Kvinesdal) var det enkelt å røyke kun 2 sigaretter på fredagsnatten. Og to på lørdagen. Jeg har ikke et snev av nikotinsug, jeg har mye mer energi, jeg er mer våken, har bedre luktesans, og synes ikke det er noe problem hvis noen røyker rundt meg.

Men jeg har uten tvil hatt abstinenser. Jeg er mye mer rastløs og det har vært mye  følelser i sving. Jeg har følt meg både fengslet, flådd, rasende, men også ekstremt glad. Runners High etter ett par uker med jogging har vært et høydepunkt! Heldigvis begynner følelsene å normalisere seg nå, for det har vært ganske slitsomt.

Snapchat-2103902640Etter runners high..sykt happy (og digg med vann) 

Røyking er en viktig del av en livsstilsendring. Og prosessene jeg går gjennom i forbindelse med røykeslutt er på mange måter de samme som når man skal endre vaner og spisemønstre. For meg i hvert fall. Og også for mange andre hvor det kan eksistere underliggende årsaker til overvekt og overspising annet enn at du ganske enkelt har spist litt for mye feil mat over lang tid. (For eksempel)

I innlegget mitt for noen uker siden kalt «Feit, støgg og får det faen ikke til» skrev jeg at det første steget i forhold til røykeslutt var unnagjort, fordi jeg strippet meg selv for unnskyldninger og sabotasjeteknikker som jeg har utsatt meg selv for. Jeg har nemlig sluttet mange ganger. Til og med over mange år. Men så, av en eller grunn, så finner denne giftpinnen veien tilbake til meg, gang på gang. Denne gangen skal det vare. I samme innlegg skrev jeg at det er vanskelig å tilgi seg selv. Hva er neste steg? Hvordan klare det? Svaret jeg ga meg, er at jeg tror løsningen er å leve det livet jeg egentlig ønsker å leve, og å røyke er ikke en del av dette livet. Men. Hvordan kan du leve det livet du ønsker -Uten å tilgi deg selv først? Uten å være din egen bestevenn? Det er jo en aldri så liten sirkulær utfordring. Blir ikke dette livet man jobber mot å leve da, bare et overfladisk skall som ikke vil føles tilfredsstillende likevel- uansett hvor perfekt det egentlig er?

Kanskje veien til tilgivelse og å bli din egen bestevenn først må jobbes med gjennom å øve seg opp på å bli mer medfølende med seg selv?

På samme måte som vi helt naturlig gir andre medfølelse, skal vi også gi oss selv medfølelse. Se for deg at du har både et indre barn og en indre kjærlig voksen. Når du opplever noe vanskelig eller utfordrende, forestill deg at det er det indre barnet som opplever smerten og trenger kjærlig oppmerksomhet. Hvis det var ditt eget barn, ville du snakket til det på samme måte som du snakker til deg selv? Ville du trøstet, gitt kjærlighet og kos?

Medfølelse med oss selv gir oss en trygghet i situasjoner vi ikke kan gjøre så mye med. Når vi møter motgang, når vi ikke når målene våre eller når et barn gråter seg i søvn av årsaker som vi ikke kan forstå- Da melder ofte maktesløsheten seg. Hvis vi har selvmedfølelse så har vi en tillit til at vi kan takle utfordringene vi møter. Men vi kan ikke unngå smerte. Følelser kommer og går om du vil eller ikke, og du kan ikke kontrollere dem noe mer enn du kan kontrollere en storm på sjøen. Selvmedfølelse kan lindre og berolige, du anerkjenner din medmenneskelighet. Du behøver ikke å kunne alt, og du gjør også feil, som alle andre.

Øv opp selvmedfølelsen din ved å være oppmerksom mot deg selv. Legg merke til hva du føler og opplever gjennom dagen, hver dag:

  • Spør deg selv: «Hva føler jeg akkurat nå?»
  • Hvordan du reagerer i vanskelige situasjoner? Har du for vane å kritisere deg selv?
  • I alle situasjoner hvor du møter vanskelige ting, legg hånden på hjertet ditt som en påminnelse om å være vennlig og støttene overfor deg selv.
  • Identifiser hva du trenger i den enkelte situasjonen. Still spørsmål som «Hva trenger jeg akkurat nå?» «Hvordan kan jeg gi meg selv dette» «Hvem kan jeg be om hjelp?»
  • Selvmedfølelse handler om å ta vare på deg selv. Det kan også være enkelte ord: Dette er vanskelig for meg. Hva trenger jeg?»

PS: Selvmedfølelse gjør deg mer vennlig overfor andres og egne feil, og mindre nærtagende. Det gjør det lettere å innrømme feil og du får mer energi, overskudd, glede og selvtillit. Så da er det jo ingen grunn til å ikke øve deg opp- Litt hver dag, ikke sant?

Snapchat-1904221480

Det er visst mulig å kose seg uten å røyke også 😉 

Feit, støgg og får det faen ikke til

Selvsabotasje. Raseri, sorg, skuffelse og oppgjør som aldri blir tatt. På dem rundt deg. Men mest på deg selv. For de dårlige valgene. For de dårlige opplevelsene. Følelsene som spiser energien din, fordi de kanaliseres ut av kroppen som «gode» unnskyldinger, er en effektiv hersketeknikk for å ikke få resultatene og livet som du ønsker deg.

Jeg får stadig høre at jeg er hard med meg selv. At jeg er kald som is, jeg er sær og sta. Nå er jeg ikke så mye sta som jeg er seig. Hvis jeg vet at noe er riktig, så klarer jeg ikke legge det bak meg. Fram til det ikke er riktig mer. (Og akkurat det er jo av og til litt vanskelig å vite når er.) Ja, jeg er sær. Hvis jeg er kald, så er det fordi jeg aldri lot deg finne veien inn. Men hard med meg selv- DET er jeg. Uten at jeg merker det selv. Effektive sabotasjeteknikker utført av deg selv, den ypperste eksperten, gjør dem så subtile og diskret at de er knapt merkbare. Vage symptomer skuffes under teppet og attribueres i annen retning, der hvor alle de gode unnskyldningene bor. (Eller ihvertfall dem du har godkjent for deg selv)

  • Jeg trenger å røyke fordi det gir meg en etterlengtet pause
  • Jeg har så lyst å begynne å jogge igjen, men jeg orker ikke pga jeg røyker
  • Jeg har så lyst å stå opp tidlig hver dag i sommerferien og jobbe litt før dagen starter, slik at jeg kan ha fokus på ungene uten dårlig samvittighet resten av dagen. Men jeg er jo så trøtt.

For eksempel.

Men så er de kun støtteargumenter for den ene store. Mitt mantra:

Jeg har bare ikke plass til noe mer i livet mitt. Noe som skal kreve noe av meg.

Så ikke forvent noe. Ikke emosjonsrunk på meg. Jeg har ikke tid, og ikke ork.

Derfor dater jeg ikke. Derfor puler jeg ikke. Derfor trener jeg ikke. Derfor danser jeg ikke. Derfor bader jeg ikke i kaldt vann på begynnelsen av sommeren. Derfor eksperimenterer jeg ikke på kjøkkenet kun for gøy lengre. Derfor blogger jeg ikke. Derfor leser jeg ikke bøker. Derfor går jeg ikke lange skauturer. Derfor låner jeg meg ikke en hest. Derfor inviterer jeg ikke venner på mat. Derfor reiser jeg ikke bort i helgene. Derfor bryr jeg meg kun om det jeg MÅ. Jeg har nok med å overleve. Holde stand.

  • Jeg røyker.
  • Jeg fester. (Jeg er alenemor..så selvsagt ikke hele tiden ;))
  • Jeg er verdens beste fangevokter.

Ikke merket jeg at denne yppersteprestinnen av et sabotasjeargument kun var en omskriving av den gamle tenknikken jeg utsatte meg selv for i åresvis: Feit, støgg og får det faen ikke til.

Men jeg er ikke lengre feit. Jeg er søt nok. Og jeg får det til.

Jeg har igjen klart å ta det første steget. Det første steget på en inkrementell endringsprosess med målet drømmende langt borte med det livet jeg vil ha. Av og til er det så bittesmå steg at de er nærmest usynlige.  Jeg hadde fått en forsmak på helsa jeg vil ha tidligere. Men så skjedde det noe. Den ketogene maten virket ikke for meg lengre. Jeg la på meg. Den desperate kampen for å vinne over kroppen var igang. Igjen.

Muligheter kommer gjennom mennesker. Og en bevisst holdning hvor man velger å være åpen for ny kunnskap. Jeg hadde griseflaks. Jeg hadde tatt dette valget. Og jeg traff riktig person til rett tid. Jeg ble litt erta fordi jeg framstilte han som ridderen på den hvite hesten i en bloggpost. Men han var jo det. Han fikk meg i gang med det første steget. Kontroll over kroppen. Jeg kom tilbake til min trivselsvekt. De som erta meg forsto ikke min fortvilelse. Min kamp.

Så hva gjør du når hodet ikke følger med kroppen? Hvordan bryter du sabotasjemønstre? Å ikke ta en beslutning er også en beslutning.

Bli bevisst. Først og fremst. Ta et valg om å se mulighetene. Ta kontroll over frykten og start. Det er ingen annen utvei enn å handle.

Ett år har jeg brukt på å få kontroll over kroppen. Nå skal hodet i enda større grad med på laget. Sabotasjen skal overvinnes og jeg skal finne stien til det livet jeg ønsker å leve. Den er fortsatt uoversiktlig. Og den er litt skummel. Tenk hvis jeg ikke kommer fram? Tenk hvis jeg stuper i et kratt og ikke kommer meg opp igjen? Skadet og lemlestet for alltid. Men er det ikke uansett bedre enn å svømme i gjørme? Å aldri komme noen vei?

Jeg trengte kart og kompass. Jeg prøvde hypnose for å slutte å røyke. Jeg trengte litt hjelp til å møte meg selv i døra. Kle meg naken. Avdekke sabotasjeteknikkene, ikke bare fjerne symptomene. Siren sier til meg:  Røyking er selvskading. Hvordan kan du velge å røyke? Nå er de avdekket. Teknikkene. Følelsene. Så hva er neste steg? Hvordan kan jeg tilgi meg selv? Hvordan kan jeg for eksempel se på dette bildet uten å felle en tåre?

Bilde 542

Jeg er ikke der ennå. Men jeg vet at den eneste måten å få tilgivelse av meg selv på, er å leve det livet jeg egentlig vil leve.

Jeg er på starten av stien. Og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg er jo seig. Jeg kan fint håndtere et liv uten sigaretter. Og jeg ønsker ikke å skade meg selv. Jeg vil ikke ha en fangevokter. (Et tilbakefall til gamle tankemønstre her og der, må man regne med. Da hjelper det å bli korrigert av gode venner, så pass på at du har en.)

Jeg får mer energi av å ikke røyke. Jeg får mer tid. Og jeg opplever mestring som i seg selv gjør stien lettere å gå. Fangevokteren skal dø.

En spiker ble slått i kista uten at jeg ville det selv. Jeg ble forelska. Så nærme. Så fjernt. Sånn et bittelite steg. For meg, så stort. Røyke mer.

En ny spiker var en kaffe uten røyk og en joggetur i skauen.. Jeg var riiiimelig happy etterpå…

Nå skal jeg jobbe med å skape plass.

Og jeg skal slutte å røyke.

Utsetter du deg selv for sabotasjeteknikker?

20170616_134535 (1)

To steg frem- Et tilbake

Helseveien…. To steg frem, et tilbake. Slik har slankeveien min fortonet seg. Jeg har hatt 3 runder med greie vekttap på lavkarbo. Det har blitt vanskeligere og vanskeligere for hver gang. Jeg har måtte bli strengere og strengere. (Kortversjonen av hvorfor det måtte flere runder til? Jeg var stor, gikk ned (10 kg). Gravid. Opp. Ned (21 kg) Gravid. Opp. Ned. (28 kg) )

Slankeveien har vært den viktigste delen av min vei til bedre helse. På mange måter er jeg to steg frem på helseveien, og jeg burde ha jublet i dag. Men jeg er mest opptatt av det steget som er i feil retning. Nå: Opp. 4 kg.

De to stegene frem består i at jeg har vært røykfri 4 uker i dag.
Etter at jeg sluttet da jeg var gravid med 1. mann, for ca nøyaktig 6 år siden, ga jeg meg selv dispensasjon for to år siden: Festrøyking ble innvilget. Ett år. Jeg krevde utvidet dispensasjon i februar og har røykt hver dag fram til for 4 uker siden. Jeg savner det. Jeg savner å ha «friminutt» fra alle hverdagsoppgavene mine.

Jeg savner følelsen av retten til å bestemme over eget liv. Til å være destruktiv om jeg vil. Dessverre forsvant denne retten egentlig for 6 år siden ved svangerskapet, derfor den dårlige samvittigheten. Jeg savner likevel illusjonen. Jeg vet at savnet kommer til å vedvare lenge, Så jeg forebeholder meg retten til å furte! Ikke minst fordi jeg også har gått opp i vekt.

Fysisk sett er ikke problemet større enn at jeg har blitt rundere og buksene har blitt trangere. Problemet ligger i de gamle følelsene som kommer tilbake. Følelsen av å ikke mestre sin egen kropp. («Hva gjør jeg galt») Men jeg var mentalt forberedt. Jeg visste det kom. Jeg valgte derfor å starte «røykeslutt(?)» når jeg følte at «ja, jeg er slank nok nå»  Jeg trodde likevel ikke det skulle bære såpass galt av gårde som 4 kg! En kilo i uka. Det er lite greit. Jeg har til og med vært flink med kosten, så jeg var ikke forberedt på denne hamstringen og at forbrenningen skulle stoppe opp på denne måten!

Det er altså på tide å stramme inn mer på kosten igjen Nå blir det hard core på denne jenta. Hard core for meg er hva Sten Sture Skaldeman kaller for fakir kost og det er hans strengeste diettopplegg. Strengt, men enkelt. Du spiser 3 deler kjøtt. En del fett og drikker vann. Alternativt kan du spise en boks makrell i tomat og ett eller to egg til hvert måltid. Du kan spise deg passe mett, og du skal spise når du er sulten.

Det høres forferdelig kjedelig ut, det er jeg veldig klar over. Men det er svært effektivt og i praksis er det verdens beste mat. Selv har jeg hatt dette som grunnprinsipp i over ett år mens jeg har testet ut hva slags grønnsaker som passer best for meg. Jeg kan spise litt løk, jeg kan spise salat og kål. Jeg har mange gode oppskrifter så variasjon blir ikke noe problem. Ost kan jeg spise og jeg elsker ost! Alt i fra mozarella, cottage cheese med smak og engelsk cheddar. Det blir mye god mat framover, så håper jeg kroppen spiller på lag igjen snart.