Gi blaffen!

Du lurer kanskje på hvordan det går med mitt «slutte å røyke prosjekt»? Eller om jeg har kommet noen vei i forhold til å slutte med selvsabotasje, og om jeg har blitt en bedre venn for meg selv?

linn sommer 17

Ser ut som jeg er klar til å amme her.. men det er altså kun en våt bikinitopp under der 😉 

Det er utrolig vanskelig å endre tankemønstre, og også handlinger over tid, men jeg er fornøyd.  Sommeren har alltid vært den verste tiden for meg å holde vekta på. Det har nok en viss sammenheng med mangel på rutiner i kombinasjon med utskeielser og at det ikke alltid er så lett å spise etter et bestemt opplegg når man er ute å reiser. I 2012 hadde jeg til og med et innlegg om hvor mye jeg klarte å forandre kroppen min på 2 uker. Det er selvsagt bare vann, men likevel. Det føles svært ubehagelig og klærne føles mindre. Alt dette har jeg sluppet unna i år.

Jeg har hatt tilbakefall med røykingen, men jeg har likevel røykt veldig lite og det er ikke mange dagene det er snakk om. Jeg har jogget som en heltinne (føles det som) og jeg har ikke gått opp et eneste gram i vekt. Men det jeg er kanskje aller mest fornøyd med, er at jeg ikke har overspist eller hatt sjokoladeorgier. Jeg har spist balansert, en liberal lavkarbo med både bønner og søtpotet. Hvis jeg har hatt søtsug har jeg klart å stoppe og jeg har nøyd meg med normale mengder. Sommeren har vært den beste på mange år. Den sunneste, frieste og mest sosiale  😀 Så  om jeg har hatt tilbakefall med røykingen så driter jeg faktisk i det. Det er jo bare å slutte igjen.

Tilbakefall når man skal endre vaner er dessverre helt normalt, så hvis det har skjedd deg også (om det er trening, kosthold, sigaretter eller annet) så ikke gi deg så mye pepper for det. Det er bare å starte på nytt igjen. Og ikke ødelegg utviklingen du har hatt på grunn av en pause i progresjonen. For meg så betyr det for eksempel, at jeg ikke slutter å jogge igjen selv om jeg røykte i går. Og selv om jeg spiste sjokolade i forgårs så orker jeg ikke å ha dårlig samvittighet for det. Hva skal du vel gjøre med dårlig samvittighet?

Så i stedet for å kjøre meg fast i et dårlig nedbrytende tankespor, så snur jeg tankene eller i det minste ignorerer de dårlige og forsøker så godt jeg kan å unngå å gruble. Fordi en tanke er kun en tanke. Den gjenspeiler ikke virkeligheten. De fleste tror at når de tenker en tanke så er denne tanken sann. For eksempel hvis jeg tenker at jeg er feit og svak så betyr dette at jeg må være feit og svak. Da er det dette jeg ser i speilet også.

En vanlig behandlingsmetode for dem som lider av angst og depresjon heter kognitiv atferdsterapi. Da går man inn i disse tankene og analyserer dem. Man skal kunne motbevise at de ikke er sanne. Men du trenger ingen diagnose for å vikle deg inn i depressiv grubling. Det kan være lett å rote seg opp i negative tanker som er vanskelige og smertefulle. Følelsen av å mislykkes. Det er en felle man kan gå i noen og en hver. Jeg har rotet litt med slike tanker tidligere, på egenhånd. Som «hvorfor ble jeg så stor?» «Hva er galt med meg, hvorfor tok jeg ikke kontroll?» «Var jeg lykkelig?» «Var jeg svak?» Kanskje får du ryddet litt i gammelt skrot (Hvis ikke du går deg vill), men det er ikke nødvendigvis den beste metoden for å komme seg videre i livet ditt. I stedet for å analysere tankene og tenke «Hvordan føler jeg meg nå?» så er det bedre å ta kontroll over tankene med en frakoblet oppmerksomhet:

Å gruble mindre er noe du kan ta kontroll over. Ved å se tankene som nettopp tanker og ikke som en gjenspeiling av virkeligheten, vil du kunne legge grublingen bak deg.  Du kan ikke kontrollere hva du tenker på, men du kan kontrollere hvordan du reagerer på det. Dette kalles for «Gi blaffen terapi» eller Metakognitiv terapi om du vil.  Legg grublingen bak deg og oppfør deg som en bestevenn i stedet. Finn på noe gøy, vær sosial og spis riktig i dag. Det er handling som betyr noe.

jordbær

Jeg spiser riktig i dag. Og jeg gleder meg faktisk til å ta en joggetur senere. Kostholdsplanen for neste uke er klar. Lavkarbo sushi, wrap og salat med bønner og scampi er noe av det som står på menyen. I tillegg til en lekker, rå blåbærkake. Nammis!

u 33 pic, edit

Feit, støgg og får det faen ikke til

Selvsabotasje. Raseri, sorg, skuffelse og oppgjør som aldri blir tatt. På dem rundt deg. Men mest på deg selv. For de dårlige valgene. For de dårlige opplevelsene. Følelsene som spiser energien din, fordi de kanaliseres ut av kroppen som «gode» unnskyldinger, er en effektiv hersketeknikk for å ikke få resultatene og livet som du ønsker deg.

Jeg får stadig høre at jeg er hard med meg selv. At jeg er kald som is, jeg er sær og sta. Nå er jeg ikke så mye sta som jeg er seig. Hvis jeg vet at noe er riktig, så klarer jeg ikke legge det bak meg. Fram til det ikke er riktig mer. (Og akkurat det er jo av og til litt vanskelig å vite når er.) Ja, jeg er sær. Hvis jeg er kald, så er det fordi jeg aldri lot deg finne veien inn. Men hard med meg selv- DET er jeg. Uten at jeg merker det selv. Effektive sabotasjeteknikker utført av deg selv, den ypperste eksperten, gjør dem så subtile og diskret at de er knapt merkbare. Vage symptomer skuffes under teppet og attribueres i annen retning, der hvor alle de gode unnskyldningene bor. (Eller ihvertfall dem du har godkjent for deg selv)

  • Jeg trenger å røyke fordi det gir meg en etterlengtet pause
  • Jeg har så lyst å begynne å jogge igjen, men jeg orker ikke pga jeg røyker
  • Jeg har så lyst å stå opp tidlig hver dag i sommerferien og jobbe litt før dagen starter, slik at jeg kan ha fokus på ungene uten dårlig samvittighet resten av dagen. Men jeg er jo så trøtt.

For eksempel.

Men så er de kun støtteargumenter for den ene store. Mitt mantra:

Jeg har bare ikke plass til noe mer i livet mitt. Noe som skal kreve noe av meg.

Så ikke forvent noe. Ikke emosjonsrunk på meg. Jeg har ikke tid, og ikke ork.

Derfor dater jeg ikke. Derfor puler jeg ikke. Derfor trener jeg ikke. Derfor danser jeg ikke. Derfor bader jeg ikke i kaldt vann på begynnelsen av sommeren. Derfor eksperimenterer jeg ikke på kjøkkenet kun for gøy lengre. Derfor blogger jeg ikke. Derfor leser jeg ikke bøker. Derfor går jeg ikke lange skauturer. Derfor låner jeg meg ikke en hest. Derfor inviterer jeg ikke venner på mat. Derfor reiser jeg ikke bort i helgene. Derfor bryr jeg meg kun om det jeg MÅ. Jeg har nok med å overleve. Holde stand.

  • Jeg røyker.
  • Jeg fester. (Jeg er alenemor..så selvsagt ikke hele tiden ;))
  • Jeg er verdens beste fangevokter.

Ikke merket jeg at denne yppersteprestinnen av et sabotasjeargument kun var en omskriving av den gamle tenknikken jeg utsatte meg selv for i åresvis: Feit, støgg og får det faen ikke til.

Men jeg er ikke lengre feit. Jeg er søt nok. Og jeg får det til.

Jeg har igjen klart å ta det første steget. Det første steget på en inkrementell endringsprosess med målet drømmende langt borte med det livet jeg vil ha. Av og til er det så bittesmå steg at de er nærmest usynlige.  Jeg hadde fått en forsmak på helsa jeg vil ha tidligere. Men så skjedde det noe. Den ketogene maten virket ikke for meg lengre. Jeg la på meg. Den desperate kampen for å vinne over kroppen var igang. Igjen.

Muligheter kommer gjennom mennesker. Og en bevisst holdning hvor man velger å være åpen for ny kunnskap. Jeg hadde griseflaks. Jeg hadde tatt dette valget. Og jeg traff riktig person til rett tid. Jeg ble litt erta fordi jeg framstilte han som ridderen på den hvite hesten i en bloggpost. Men han var jo det. Han fikk meg i gang med det første steget. Kontroll over kroppen. Jeg kom tilbake til min trivselsvekt. De som erta meg forsto ikke min fortvilelse. Min kamp.

Så hva gjør du når hodet ikke følger med kroppen? Hvordan bryter du sabotasjemønstre? Å ikke ta en beslutning er også en beslutning.

Bli bevisst. Først og fremst. Ta et valg om å se mulighetene. Ta kontroll over frykten og start. Det er ingen annen utvei enn å handle.

Ett år har jeg brukt på å få kontroll over kroppen. Nå skal hodet i enda større grad med på laget. Sabotasjen skal overvinnes og jeg skal finne stien til det livet jeg ønsker å leve. Den er fortsatt uoversiktlig. Og den er litt skummel. Tenk hvis jeg ikke kommer fram? Tenk hvis jeg stuper i et kratt og ikke kommer meg opp igjen? Skadet og lemlestet for alltid. Men er det ikke uansett bedre enn å svømme i gjørme? Å aldri komme noen vei?

Jeg trengte kart og kompass. Jeg prøvde hypnose for å slutte å røyke. Jeg trengte litt hjelp til å møte meg selv i døra. Kle meg naken. Avdekke sabotasjeteknikkene, ikke bare fjerne symptomene. Siren sier til meg:  Røyking er selvskading. Hvordan kan du velge å røyke? Nå er de avdekket. Teknikkene. Følelsene. Så hva er neste steg? Hvordan kan jeg tilgi meg selv? Hvordan kan jeg for eksempel se på dette bildet uten å felle en tåre?

Bilde 542

Jeg er ikke der ennå. Men jeg vet at den eneste måten å få tilgivelse av meg selv på, er å leve det livet jeg egentlig vil leve.

Jeg er på starten av stien. Og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg er jo seig. Jeg kan fint håndtere et liv uten sigaretter. Og jeg ønsker ikke å skade meg selv. Jeg vil ikke ha en fangevokter. (Et tilbakefall til gamle tankemønstre her og der, må man regne med. Da hjelper det å bli korrigert av gode venner, så pass på at du har en.)

Jeg får mer energi av å ikke røyke. Jeg får mer tid. Og jeg opplever mestring som i seg selv gjør stien lettere å gå. Fangevokteren skal dø.

En spiker ble slått i kista uten at jeg ville det selv. Jeg ble forelska. Så nærme. Så fjernt. Sånn et bittelite steg. For meg, så stort. Røyke mer.

En ny spiker var en kaffe uten røyk og en joggetur i skauen.. Jeg var riiiimelig happy etterpå…

Nå skal jeg jobbe med å skape plass.

Og jeg skal slutte å røyke.

Utsetter du deg selv for sabotasjeteknikker?

20170616_134535 (1)

Heia deg!

Noen dager altså…I dag skulle jeg skrive litt om hvor digg det er å føle seg komfortabel med å gå med andre klær enn bare sort. Men da jeg forsøkte å ta et fint bilde i den anledningen, så gikk det ikke helt etter planen. Jeg hadde ikke pynta meg, men tatt på meg en lys t-skjorte, for å illustrere poenget. Dette bildet ble «as good as it gets» Jeg gir opp.

20170602_110952

Ikke sylslank. Ikke veltrent. Normal, Str 40-42. Og jeg kan spise mat jeg elsker. Min Drøm ❤

Nå er det ikke sånn at jeg konsekvent går i sorte klær altså. Men å si at det har vært en tendens  til at jeg stort sett alltid går i sort hvis jeg skal pynte meg, er en sterk understatement. Særlig hvis jeg «Skal på byen» Logikken er enkel. Sorte klær får deg til å se mindre ut. Punktum.

Friheten med å ha en normal størrelse på kroppen samtidig som jeg kan spise maten som jeg elsker, er en drøm som har blitt sann for meg. Og da overdriver jeg ikke. Det er faktisk HELT fantastisk. Denne følelsen er årsaken til at jeg startet firma og at jeg holder ut en noget tøff gründertilværelse. Jeg unner alle som har følelsen av å være fanget i en uhåndterlig kropp som nekter å lystre, å oppleve den samme friheten.

Bilde 186 red

Jeg skal ikke skrive så mye om hva jeg har gjort og hvordan her og nå, da jeg gjør det i så mange andre sammenhenger. Men det handler selvsagt om karbohydrat redusert kost og faste i ulike sammensetninger. Nå har jeg bare lyst til å gi alle som trenger det en liten tommel opp! Fortsett i det gode sporet med din livsstilsendring. Gi aldri opp- Da vil du finne løsningen som passer for akkurat deg -Før eller senere. Så ta på deg noen klær som får deg til å føle deg smashing (sorte eller ikke) og finn fram godfølelsen. Kanskje er du ikke i mål, men det er kun et spørsmål om tid, så lenge du vil det nok. Finn maten som gjør at du liker prosessen du er i. Det eneste du da trenger viljestyrke til, er å være tålmodig og nysgjerrig. Ikke gi slipp på DIN drøm-  HEIA DEG!

PS: I helga skal jeg kose meg med sjokoladekake med god samvittighet. Jeg elsker en god, seig brownie, og en av mine favoritt oppskrifter er OMG brownie til Frk . Holm. (Jeg har ikke lakris, men den smaker fortreffelig uten også)

dreamstime_l_717128

 

Ikke alle kan være gaseller

Jeg feirer 3 års jubileum med lavkarbo og ketose og har noen tanker jeg gjerne vil dele..
sommer 2009 og jeg har spist lavkarbo noen måneder.. så  2011     og 2012

Jeg ble introdusert for det ketogene prinsippet ca i 2004 og har levd lavkarbo av og på siden da. De siste 3 årene har jeg levd «på» hele tiden med unntak av en sprekk her og der. Er jeg kry? Vet ikke. I fjor var jeg det, på 2 års dagen. Kanskje jeg er assimilert? Dvs at det er akseptert som en livsstil nå. Eller er det en annen grunn?

Jeg har noen tanker rundt dette med å være privat i all offentlighet som jeg gjerne vil skrive litt om i dag. Hvor langt skal man egentlig gå i å vise «alle» hvem man er og hva man «sliter» med? Hvordan man ser ut? Det er jo tross alt ikke det viktigste. Så hvorfor før og etter bilder? Hvorfor blogge i det hele tatt?

Alle «sliter» med noe i mer eller mindre grad. Og min sårbarhet er allerede blottet ved å vise min størrelse for dem som husker meg fra hvordan jeg var, eller som har sett før og etter bilder av meg. For når du er stor er du sårbar fordi du viser noe av det du sliter med til alle.

Om du benekter det selv, er det uansett slik de fleste oppfatter det. Fordi ingen ønsker å være tjukke. Dessuten er det en sterk kobling mellom hva folk oppfatter som sterk viljestyrke/selvkontroll og vekt. Du er rett og slett svak hvis du er stor. Er du tynn og lever strengt sukkerfritt er det ikke greit det heller. Da er du rigid..Det er kun den gyldne middelvei som er akseptert.Fortsatt vet ikke de fleste at vekt påvirkes av hormoner, og hormoner styres av hva man spiser. En selvforsterkende spiral som kan få deg opp eller ned i vekt. Om de vet det, sitter likevel gamle sannheter godt i margen til de fleste. Inntil videre. Jeg vil være med på å skape en endring.

Jeg vil at bloggen skal være ekte. Et reelt bilde på hvordan min vektreduksjonsreise ser ut. Et perspektiv som gjelder for mange av oss. Oss som er tjukke eller skapfeite og som ikke bare raaaaser ned og syntes at alt er så enkelt.

Det er jo heller ikke nok å gå ned. Mange sier at det å gå ned er enkelt. Det er å holde seg der som er vanskelig. Dessverre er det for mange et gigantisk stort nok isfjell å få i gang vektreduksjonen. Å skulle også tenke på at dette kun er den enkle starten gjør det hele til en prosess man ikke en gang orker å begynne på.

Jeg håper at ærligheten rundt min reise kan være til inspirasjon og gi håp, selv om jeg ikke legger skjul på at det er opp og nedoverbakker. Det må man forvente. Likevel er det håp. Det fins en løsning. Du må bare aldri gi opp. Og når jeg klarer det kan alle klare det.

3 år på lavkarbo. Dagen ble desverre forbigått i stillhet. 17.3. var den store dagen. Jeg glemte den vekk. På tross av at jeg hadde forberedt den litt i forkant med å snufse meg gjennom gamle bilder for å velge ut noen som er tatt ca på samme tidspunkt hvert år. Planen var å ta nytt 17.3. selv om det ikke har vært de største endringene det siste året. Feiringen ble tatt i dag. En feiring som besto av en reality check!

Jeg har gått ned 30 kg og opp 2 kg, det er resultatet etter 3 år. Jeg har blitt en periodetrener. Jeg liker å jogge! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg har for det meste holdt meg i ketose, men med jevnlige sprekker med sukker av diverse sort. Litt frukt blant annet. Og ikke minst for mye lavkarbo snop. Sprekke-skalaen har ikke vært helt oppe på «spis til du spyr» men jeg har hatt flere solide treff på «uuu-Kvalm!»
Man må tillate seg en sprekk av og til. Problemet for meg er når de blir jevnlige. Det stresser meg. Jeg kjenner mønsteret mitt. Når jeg går opp i vekt unngår jeg tøy som begynner å bli stramt før jeg i det hele tatt reflekterer over det bevisst. Måten jeg merker det på er når det har gått lengre tid og jeg plutselig kommer på at NÅ er det lenge siden jeg har gått med favoritt buksa mi! Det er en spenning jeg lengter etter å leve uten…»Passer den????»Sannsynligheten for at den  har blitt trangere er nærmest uunngåelig. Jeg hadde en sprekk i går. Jeg fortærte ungenes lørdagssnop i to jafs. Sjokolade som bare smakte sukker.Litt av et jubileum, ikke sant?

To kilo opp  gjør meg stressa. Jeg får «Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg» tanker som følger meg på inn og ut pust. Jubileumet i år har altså en bismak. Reality checken besto i å prøve favoritt tøy som plutselig har fått fred i skapet, veiing,joggetur i baneheia og bilder. Men joggeturen gikk greit!Etter å ha hatt treningsstopp siden november var det skummelt å skulle ta fatt igjen og jeg var egentlig bare glad for at treningstøyet passet.Så nå må jeg holde tunga rett i munnen og ha de faktiske resultatene i sikte: Jeg har gått ned 28 kilo. Jeg har endret livsstil, jeg savner ikke den gamle livsstilen min, jeg har fått mye mer energi, jeg kan spise rågod mat og jeg trener- Selv om det er i perioder.

Vi kan ikke alle være gaseller. Jeg er nok mer en bjørn. En bjørn som lagrer fett med en gang den spiser blåbær (sukker) og som ligger flere måneder i hi. Men nå er det vår! Og nei, jeg blir aldri en gaselle, men jeg KAN bli en lean mean killing-she-bear- machine!
Full av endorfiner etter joggeturen (ingen ny pers nei..)gratulerte jeg meg selv med 3 års jubileumet og årets første trimtur.  Slaget i dag er vunnet, målet er definert (lean-bear) så gjenstår det å se hva som utrettes før neste dvale og neste jubileum. Det er jo leeenge til ennå! 😀

Oppdatering: 2017: Man kan også bli en søt, lodden pandabjørn… 😀

Vekta har ikke vært stabil.. men etter å ha introdusert fasting i livet mitt har jeg gått ned 10, 12 kg  og jeg er igjen på samme vekt som da dette innlegget ble skrevet i 2013, for nesten nøyaktig 4 år siden. Buksa er den samme som i 2013 og er ikke trang. (Bare utslitt) Jeg veier altså det samme som i 2013, men jeg er likevel litt mer formfull, ser jeg. Dette er sannsynligvis fordi jeg ikke har vært flink til å trene det siste året, mens for 4 år siden var jeg en racer til å jogge. (Jeg skal snart igang igjen ja (kremt)) så jeg har nok mindre muskelmasse nå, enn i 2013. Håret har endret konsistens og rynkene vil jeg ikke snakke om.

Av det gode så står jeg mye friere i kosten nå, til å spise mer karbohydrater uten å verken få sug eller gå opp i vekt. Jeg er fri! Nå kan jeg spise et stykke pizza hvis jeg vil (noe jeg nesten aldri vil) og spiser stort sett en kombinasjon av lavkarbo/ ketose og paleo i kombinasjon med ulike fastevarianter. JIPPI 😀 Moralen er: Aldri gi opp!nr 2