Fredagstaco: Quesadilla!

Fredag er jo hele norges tacodag etter hva jeg har forstått. Derfor får du i dag et tips om tortilla lefser av meg. Men det er selvsagt super enkelt å spise taco uten mye karbohydrater. Hvem trenger vel egentlig lefser? Mye sunnere uten. Men om du nå likevel skulle savne dem, og vil unne deg litt ekstra karbohydrater så vil du kanskje sette pris på dagens tips.

Quesadillabildet er av ungenes mat. De fikk samme fyll, men med fullkornslefse i stedet for lavkarbolefse. Jada, det ser tørt og kjipt ut, men det er det ikke. Og ungene elsker det.Det er kjempe godt med guacemole, rømme og noe hott til.Biff fyll, kylling.. bruk fantasien 🙂  Quesadilla er veldig enkelt å smelle sammen. Lefse- fyll- lefse- stekes i stekepanne med litt fett. Da blir de crispy og fine.

20140110_084532 20140110_172015

Jeg kjøper av og til Mama Lupes tortilla lefser. De inneholder litt mel og er ikke supersunne, men de er ok som kosemat av og til. De kommer i pakke av 10 stk. Jeg synes derfor det er lurt å legge skilleark (matpapir) mellom hver lefse når de er tint for så å fryse dem igjen. De tåler en innfrysning til. Da er det enkelt å ta ut en og en lefse.  Mama Lupes selger de flere plasser, blant annet hos Lavkarbohuset som er en av mine samarbeidspartnere. Alle mine kursdeltagere får rabatt når de handler her. For å komme rett til de fantastiske lefsene kan du trykke HER.

mama lupes

Hvis du har tid kan du også lage selv. Jeg har ennå ikke prøvd dette dessverre, men jeg synes oppskriften som Mat for sjelen har lagd virker veldig bra. Den finner du HER.

Dagens måltider:

  • Frokost (8.30): Kaffe med en dæsj kremfløte
  • Lunsj (11.30): Eggerøre av 4 egg og litt fløte, dekket av masse norvegia. Topping: Revet parmesan og smør
  • Middag ( 17.00 ): 1 lavkarbo tortilla lefse fylt med smeltet ost, litt taco saus og kjøttdeig
  • Kvelds (22): 20 gram ekte kjærlighet (les: 77% sjokolade) Denne kommer som tips i morgen 😉 + en kopp chai te (hekta!!)

pasta belasta?

IMAG1598

Ok, ikke så sexy bilde.. men det var nå slik jeg spiste den da. ..

Her om dagen kom jeg over lavkarbo pasta på Meny. Den måtte jeg jo rett og slett teste. I samme slengen fant jeg ut at jeg skulle teste ut ei pakke pasta som jeg har hatt liggende lenge fra en annen produsent. Slaget stod mellom Sopps Lavkarbo fussili og Pasta alla Eva, som man får tak i i nettbutikker og utvalgte helsekost/livsstilsbutikker.

Karbohydratinnholdet i de to typene skilte ganske mye for dem som er opptatt av det. Konsistensen like så. Min vurdering er at pastaen fra Sopps var den som var mest lik vanlig pasta. Smaken er selvsagt ikke lik vanlig, men for oss som ikke har pasta som en del av kostholdet er det kanskje konsistensen man savner mest? Følelsen av å spise en ekte pastarett? Slik er det ihvertfall for meg. Sammen med en lekker ostesaus smakte det veldig godt.

Eva pastaen nådde altså ikke opp. Jeg vil faktisk si at framfor å spise denne kan du heller lage hjemmelagd pasta av fiberhusk og kremost. Den når heller ikke opp som pasta etter min smak, men da slipper du ihvertfall unna så mye karbohydrater og erteprotein. Ryktet sier dessuten at den hjemmelagde pastaen egner seg bedre som pastaplater i lasagne, og da kan jeg tenke at den blir riktig god hvis du bare husker på å kjevle den tynn nok.

Det bør forresten også nevnes at alle «pasta»typene her er veldig mettende! De er rike på fiber og til og med for storspiseren meg var det nok med en normal porsjon. Jeg synes lavkarbopastaen er et fint alternativ til barn hvis man først skal gi dem denne typen mat. Ungene mine likte den også.

En porsjon er 50 g. tørr vare. Under ser du næringsinnhold pr porsjon:

IMAG1632Pasta alla Eva:

Energi: 182,5 kcal

Protein: 33,5 g

Karbo: 4,5 g

Fett: 3,5 g

 

 

 

 

IMAG1599

Sopps Lavkarbo Fussili:

Energi: 180 kcal

Protein: 30 g

Karbo: 15 g (Hvorav sukkerarter 0,7 g)

Fett: under 0,5 gram

Idioter i flokk -BIAS!

Post image for The Confirmation Bias: Why It’s Hard to Change Your Mind

Nå er det ny storm i nettavisene om farlige lavkarbo. En norsk studie viser hvordan et lavkarbokosthold kan øke risikoen for hjerte- karsykdom. I artikkelen til DN  henviser de også til studien som ble publisert i fjor som viste at lavkarbodiett øker risikoen for både hjertesykdom og slag. 44.000 svenske kvinner ble undersøkt på starten av 90-tallet og fulgt opp 15 år senere. Denne har jeg omtalt tidligere. Det provoserer meg faktisk enda at de kaller den for «Lavkarbo». Visste du om lavkarbo på tidlig 90 tall?

Pål Jåbekk kommenterer den nye studien på bloggen sin og på Fitnessbloggen, så du har sikkert fått den med deg. Jeg har også linket til den på facebook siden min og på twitter.  Mitt bidrag i denne sammenhengen er en artikkel som jeg synes du bør lese. Den handler slett ikke om kolesterol.  Jeg kobler problemstillingen opp mot psykologien og det Pål skriver om «Idioter i flokk» trekkes her ned på individnivå:

The Confirmation Bias: Why It’s Hard to Change Your Mind

People search for information that confirms their view of the world and ignore what doesn’t fit.

In an uncertain world, people love to be right because it helps us make sense of things. Indeed some psychologists think it’s akin to a basic drive.

One of the ways they strive to be correct is by looking for evidence that confirms they are correct, sometimes with depressing or comic results:

  • A woman hires a worker that turns out to be incompetent. She doesn’t notice that everyone else is doing his work for him because she is so impressed that he shows up every day, right on time.
  • A sports fan who believes his team is the best only seems to remember the matches they won and none of the embarrassing defeats to inferior opponents.
  • A man who loves the country life, but has to move to the city for a new job, ignores the flight-path he lives under and noisy-neighbours-from-hell and tells you how much he enjoys the farmer’s market and tending his window box.

We do it automatically, usually without realising. We do it partly because it’s easier to see where new pieces fit into the picture-puzzle we are working on, rather than imagining a new picture. It also helps shore up our vision of ourselves as accurate, right-thinking, consistent people who know what’s what.

Psychologists call it the confirmation bias and it creeps into all sorts of areas of our lives. Here are a few examples:

 1. Self-image

«Hey, you look great, have you done something different with your hair?»

Who doesn’t like a compliment? No one. It doesn’t even have to be sincerely delivered, I’ll take it. But what about…

«Hey, you’re a real slime-ball, you know that?»

Who likes insults? Well, we don’t exactly like them but—believe it or not—sometimes we seek them out if they confirm our view of ourselves.

In a study that examined this, people actually sought out information confirming their own view that they were—not exactly slime-balls—but lazy, or slow-witted or not very athletic (Swann et al., 1989).

And this isn’t some kind of self-hating thing; in this study even people with high self-esteem sought out information that confirmed their own negative self-views.

It seems we like to be right, even at a cost to our self-image.

2. Finance

A study of online stock market investors has looked at how they gathered information about a prospective stock (Park et al., 2010).

The researchers found the confirmation bias writ large. Investors mostly looked for information that confirmed their hunch about a particular stock. Those people who displayed the strongest confirmation bias were the most over-confident investors and consequently made the least money.

It seems we like to be right, even if it costs us money.

3. Politics

People see what they want to see in politics all the time.

The most ironic example is in satire. Often satire uses sarcasm to make its point: TV satirist Stephen Colbert frequently says the opposite of what he really thinks to make his point (amongst comedians I believe these are called ‘jokes’).

Except the irony is that one study has shown that people who don’t agree with Colbert don’t get that he’s being sarcastic, they think he really means it (LaMarre, 2009).

The beauty is that both liberals and conservatives get what they want: their viewpoints confirmed.

It seems we like to be right, even if it means not getting the joke.

Blame it on the bias

Over the years the confirmation bias has picked up the blame for all sorts of dodgy beliefs. Here are a few:

  • People are prejudiced (partly) because they only notice facts which fit with their preconceived notions about other nations or ethnicities.
  • People believe weird stuff about flying saucers, the JFK assassination, astrology, Egyptian pyramids and the moon landings because they only look for confirmation not dis-confirmation.
  • In the early nineteenth century doctors treated any old disease with blood-letting. Their patients sometimes got better so doctors—who conveniently ignored all the people who died—figured it must be doing something. In fact for many ailments some people will always get better on their own without any treatment at all.

Fight the bias

The way to fight the confirmation bias is simple to state but hard to put into practice.

You have to try and think up and test out alternative hypothesis. Sounds easy, but it’s not in our nature. It’s no fun thinking about why we might be misguided or have been misinformed. It takes a bit of effort.

It’s distasteful reading a book which challenges our political beliefs, or considering criticisms of our favourite film or, even, accepting how different people choose to live their lives.

Trying to be just a little bit more open is part of the challenge that the confirmation bias sets us. Can we entertain those doubts for just a little longer? Can we even let the facts sway us and perform that most fantastical of feats: changing our minds?

Ikke alle kan være gaseller

Jeg feirer 3 års jubileum med lavkarbo og ketose og har noen tanker jeg gjerne vil dele..
sommer 2009 og jeg har spist lavkarbo noen måneder.. så  2011     og 2012

Jeg ble introdusert for det ketogene prinsippet ca i 2004 og har levd lavkarbo av og på siden da. De siste 3 årene har jeg levd «på» hele tiden med unntak av en sprekk her og der. Er jeg kry? Vet ikke. I fjor var jeg det, på 2 års dagen. Kanskje jeg er assimilert? Dvs at det er akseptert som en livsstil nå. Eller er det en annen grunn?

Jeg har noen tanker rundt dette med å være privat i all offentlighet som jeg gjerne vil skrive litt om i dag. Hvor langt skal man egentlig gå i å vise «alle» hvem man er og hva man «sliter» med? Hvordan man ser ut? Det er jo tross alt ikke det viktigste. Så hvorfor før og etter bilder? Hvorfor blogge i det hele tatt?

Alle «sliter» med noe i mer eller mindre grad. Og min sårbarhet er allerede blottet ved å vise min størrelse for dem som husker meg fra hvordan jeg var, eller som har sett før og etter bilder av meg. For når du er stor er du sårbar fordi du viser noe av det du sliter med til alle.

Om du benekter det selv, er det uansett slik de fleste oppfatter det. Fordi ingen ønsker å være tjukke. Dessuten er det en sterk kobling mellom hva folk oppfatter som sterk viljestyrke/selvkontroll og vekt. Du er rett og slett svak hvis du er stor. Er du tynn og lever strengt sukkerfritt er det ikke greit det heller. Da er du rigid..Det er kun den gyldne middelvei som er akseptert.Fortsatt vet ikke de fleste at vekt påvirkes av hormoner, og hormoner styres av hva man spiser. En selvforsterkende spiral som kan få deg opp eller ned i vekt. Om de vet det, sitter likevel gamle sannheter godt i margen til de fleste. Inntil videre. Jeg vil være med på å skape en endring.

Jeg vil at bloggen skal være ekte. Et reelt bilde på hvordan min vektreduksjonsreise ser ut. Et perspektiv som gjelder for mange av oss. Oss som er tjukke eller skapfeite og som ikke bare raaaaser ned og syntes at alt er så enkelt.

Det er jo heller ikke nok å gå ned. Mange sier at det å gå ned er enkelt. Det er å holde seg der som er vanskelig. Dessverre er det for mange et gigantisk stort nok isfjell å få i gang vektreduksjonen. Å skulle også tenke på at dette kun er den enkle starten gjør det hele til en prosess man ikke en gang orker å begynne på.

Jeg håper at ærligheten rundt min reise kan være til inspirasjon og gi håp, selv om jeg ikke legger skjul på at det er opp og nedoverbakker. Det må man forvente. Likevel er det håp. Det fins en løsning. Du må bare aldri gi opp. Og når jeg klarer det kan alle klare det.

3 år på lavkarbo. Dagen ble desverre forbigått i stillhet. 17.3. var den store dagen. Jeg glemte den vekk. På tross av at jeg hadde forberedt den litt i forkant med å snufse meg gjennom gamle bilder for å velge ut noen som er tatt ca på samme tidspunkt hvert år. Planen var å ta nytt 17.3. selv om det ikke har vært de største endringene det siste året. Feiringen ble tatt i dag. En feiring som besto av en reality check!

Jeg har gått ned 30 kg og opp 2 kg, det er resultatet etter 3 år. Jeg har blitt en periodetrener. Jeg liker å jogge! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg har for det meste holdt meg i ketose, men med jevnlige sprekker med sukker av diverse sort. Litt frukt blant annet. Og ikke minst for mye lavkarbo snop. Sprekke-skalaen har ikke vært helt oppe på «spis til du spyr» men jeg har hatt flere solide treff på «uuu-Kvalm!»
Man må tillate seg en sprekk av og til. Problemet for meg er når de blir jevnlige. Det stresser meg. Jeg kjenner mønsteret mitt. Når jeg går opp i vekt unngår jeg tøy som begynner å bli stramt før jeg i det hele tatt reflekterer over det bevisst. Måten jeg merker det på er når det har gått lengre tid og jeg plutselig kommer på at NÅ er det lenge siden jeg har gått med favoritt buksa mi! Det er en spenning jeg lengter etter å leve uten…»Passer den????»Sannsynligheten for at den  har blitt trangere er nærmest uunngåelig. Jeg hadde en sprekk i går. Jeg fortærte ungenes lørdagssnop i to jafs. Sjokolade som bare smakte sukker.Litt av et jubileum, ikke sant?

To kilo opp  gjør meg stressa. Jeg får «Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg» tanker som følger meg på inn og ut pust. Jubileumet i år har altså en bismak. Reality checken besto i å prøve favoritt tøy som plutselig har fått fred i skapet, veiing,joggetur i baneheia og bilder. Men joggeturen gikk greit!Etter å ha hatt treningsstopp siden november var det skummelt å skulle ta fatt igjen og jeg var egentlig bare glad for at treningstøyet passet.Så nå må jeg holde tunga rett i munnen og ha de faktiske resultatene i sikte: Jeg har gått ned 28 kilo. Jeg har endret livsstil, jeg savner ikke den gamle livsstilen min, jeg har fått mye mer energi, jeg kan spise rågod mat og jeg trener- Selv om det er i perioder.

Vi kan ikke alle være gaseller. Jeg er nok mer en bjørn. En bjørn som lagrer fett med en gang den spiser blåbær (sukker) og som ligger flere måneder i hi. Men nå er det vår! Og nei, jeg blir aldri en gaselle, men jeg KAN bli en lean mean killing-she-bear- machine!
Full av endorfiner etter joggeturen (ingen ny pers nei..)gratulerte jeg meg selv med 3 års jubileumet og årets første trimtur.  Slaget i dag er vunnet, målet er definert (lean-bear) så gjenstår det å se hva som utrettes før neste dvale og neste jubileum. Det er jo leeenge til ennå! 😀

Oppdatering: 2017: Man kan også bli en søt, lodden pandabjørn… 😀

Vekta har ikke vært stabil.. men etter å ha introdusert fasting i livet mitt har jeg gått ned 10, 12 kg  og jeg er igjen på samme vekt som da dette innlegget ble skrevet i 2013, for nesten nøyaktig 4 år siden. Buksa er den samme som i 2013 og er ikke trang. (Bare utslitt) Jeg veier altså det samme som i 2013, men jeg er likevel litt mer formfull, ser jeg. Dette er sannsynligvis fordi jeg ikke har vært flink til å trene det siste året, mens for 4 år siden var jeg en racer til å jogge. (Jeg skal snart igang igjen ja (kremt)) så jeg har nok mindre muskelmasse nå, enn i 2013. Håret har endret konsistens og rynkene vil jeg ikke snakke om.

Av det gode så står jeg mye friere i kosten nå, til å spise mer karbohydrater uten å verken få sug eller gå opp i vekt. Jeg er fri! Nå kan jeg spise et stykke pizza hvis jeg vil (noe jeg nesten aldri vil) og spiser stort sett en kombinasjon av lavkarbo/ ketose og paleo i kombinasjon med ulike fastevarianter. JIPPI 😀 Moralen er: Aldri gi opp!nr 2