Er magen viljestyrt?

Det er ikke alltid man tar kunnskap like lett. Å legge om til naturlig mat når man har levd nærmest et helt liv med å telle kalorier, må man forvente at det kan ta tid å få med hodet. Mange, særlig kvinner som har slanket seg så lenge de kan huske, synes det er vanskelig å stole på kroppen. Å tro at man kan gå ned i vekt med å spise naturlig mat, og man trenger ikke telle noe eller gå sulten. -Det er merkelig. Det kan også ta tid før man lærer å høre kroppens signaler igjen. De har jo tross alt blitt overstyrt i en mannsalder.

Sten Sture Skaldeman sa til oss på sertifiseringskurs en ting jeg ikke klarer å glemme: Hvorfor er det slik at det forventes at magen skal styres av viljen? Det er ingen andre primærbehov som forventes å skulle bli viljestyrt. Er du trøtt, da skal du sove (Guddvet vet hva slags situasjoner du kan komme i om du presser deg selv over grensen) Er du tørst? Da skal du drikke. Klær, ly.. osvHvorfor skal man ikke kunne spise når man er sulten?

Det er fantastisk deilig med ketogen kost. Du kan stole på kroppen. Du kan stole på at du er sulten fordi du trenger mat, ikke fordi blodsukkeret er dalende. Du kan spise til du er mett. Spiser du mye, går det lang tid til du er sulten igjen, spiser du lite så får du plass til lunsj. Du kan planlegge dagen og måltidene etter når det passer inn i DIN hverdag å spise. Det er frihet 🙂

Men ja. Det er ikke så lett å ta steget alltid. Å tørre å stole på egen kropp. Eller å ta til seg kunnskapen om at det funker. Jeg vet det. Jeg er ikke alltid så god på å tilegne meg kunnskap selv heller. For eksempel har jeg lært på den harde måten at det er best å holde seg unna sjokolade.

Dagens matinntak:  kaffe med fløte til frokost (sammen med de obligatoriske kosttilskuddene) etterfulgt av kyllingsuppe i to omganger, og nå lammelår i skiver til kvelds.
Harmonien råder i kroppen 🙂

 

Hva er en ketogen diett?
En ketogen diett er en svært karbohydratfattig diett, hvor man inntar så lite karbohydrater (=energi) at kroppen «tvinges» til å benytte kroppsfett til energi. Derav den raske vektnedgangen, og den manglende sultfølelsen ved ketogen diett.
Som et resultat av denne fettforbrenningen dannes det også en kjemisk forbindelse som heter ketonlegemer, og derav navnet «ketogen».
«Ketogen» betyr «som lager ketose».
Poenget er altså karbohydratene og det lave inntaket av disse.
Man behøver ikke å spise mye fett for å oppnå denne tilstanden, men det skader heller ikke. Fett gir metthet, noe som er ønskelig.
Ketose-tilstanden kommer av seg selv når man inntar under ca 25-30 gram karbohydrater om dagen, uansett hvor lite eller mye man inntar av fett.

Ikke alle kan være gaseller

Jeg feirer 3 års jubileum med lavkarbo og ketose og har noen tanker jeg gjerne vil dele..
sommer 2009 og jeg har spist lavkarbo noen måneder.. så  2011     og 2012

Jeg ble introdusert for det ketogene prinsippet ca i 2004 og har levd lavkarbo av og på siden da. De siste 3 årene har jeg levd «på» hele tiden med unntak av en sprekk her og der. Er jeg kry? Vet ikke. I fjor var jeg det, på 2 års dagen. Kanskje jeg er assimilert? Dvs at det er akseptert som en livsstil nå. Eller er det en annen grunn?

Jeg har noen tanker rundt dette med å være privat i all offentlighet som jeg gjerne vil skrive litt om i dag. Hvor langt skal man egentlig gå i å vise «alle» hvem man er og hva man «sliter» med? Hvordan man ser ut? Det er jo tross alt ikke det viktigste. Så hvorfor før og etter bilder? Hvorfor blogge i det hele tatt?

Alle «sliter» med noe i mer eller mindre grad. Og min sårbarhet er allerede blottet ved å vise min størrelse for dem som husker meg fra hvordan jeg var, eller som har sett før og etter bilder av meg. For når du er stor er du sårbar fordi du viser noe av det du sliter med til alle.

Om du benekter det selv, er det uansett slik de fleste oppfatter det. Fordi ingen ønsker å være tjukke. Dessuten er det en sterk kobling mellom hva folk oppfatter som sterk viljestyrke/selvkontroll og vekt. Du er rett og slett svak hvis du er stor. Er du tynn og lever strengt sukkerfritt er det ikke greit det heller. Da er du rigid..Det er kun den gyldne middelvei som er akseptert.Fortsatt vet ikke de fleste at vekt påvirkes av hormoner, og hormoner styres av hva man spiser. En selvforsterkende spiral som kan få deg opp eller ned i vekt. Om de vet det, sitter likevel gamle sannheter godt i margen til de fleste. Inntil videre. Jeg vil være med på å skape en endring.

Jeg vil at bloggen skal være ekte. Et reelt bilde på hvordan min vektreduksjonsreise ser ut. Et perspektiv som gjelder for mange av oss. Oss som er tjukke eller skapfeite og som ikke bare raaaaser ned og syntes at alt er så enkelt.

Det er jo heller ikke nok å gå ned. Mange sier at det å gå ned er enkelt. Det er å holde seg der som er vanskelig. Dessverre er det for mange et gigantisk stort nok isfjell å få i gang vektreduksjonen. Å skulle også tenke på at dette kun er den enkle starten gjør det hele til en prosess man ikke en gang orker å begynne på.

Jeg håper at ærligheten rundt min reise kan være til inspirasjon og gi håp, selv om jeg ikke legger skjul på at det er opp og nedoverbakker. Det må man forvente. Likevel er det håp. Det fins en løsning. Du må bare aldri gi opp. Og når jeg klarer det kan alle klare det.

3 år på lavkarbo. Dagen ble desverre forbigått i stillhet. 17.3. var den store dagen. Jeg glemte den vekk. På tross av at jeg hadde forberedt den litt i forkant med å snufse meg gjennom gamle bilder for å velge ut noen som er tatt ca på samme tidspunkt hvert år. Planen var å ta nytt 17.3. selv om det ikke har vært de største endringene det siste året. Feiringen ble tatt i dag. En feiring som besto av en reality check!

Jeg har gått ned 30 kg og opp 2 kg, det er resultatet etter 3 år. Jeg har blitt en periodetrener. Jeg liker å jogge! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg har for det meste holdt meg i ketose, men med jevnlige sprekker med sukker av diverse sort. Litt frukt blant annet. Og ikke minst for mye lavkarbo snop. Sprekke-skalaen har ikke vært helt oppe på «spis til du spyr» men jeg har hatt flere solide treff på «uuu-Kvalm!»
Man må tillate seg en sprekk av og til. Problemet for meg er når de blir jevnlige. Det stresser meg. Jeg kjenner mønsteret mitt. Når jeg går opp i vekt unngår jeg tøy som begynner å bli stramt før jeg i det hele tatt reflekterer over det bevisst. Måten jeg merker det på er når det har gått lengre tid og jeg plutselig kommer på at NÅ er det lenge siden jeg har gått med favoritt buksa mi! Det er en spenning jeg lengter etter å leve uten…»Passer den????»Sannsynligheten for at den  har blitt trangere er nærmest uunngåelig. Jeg hadde en sprekk i går. Jeg fortærte ungenes lørdagssnop i to jafs. Sjokolade som bare smakte sukker.Litt av et jubileum, ikke sant?

To kilo opp  gjør meg stressa. Jeg får «Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg» tanker som følger meg på inn og ut pust. Jubileumet i år har altså en bismak. Reality checken besto i å prøve favoritt tøy som plutselig har fått fred i skapet, veiing,joggetur i baneheia og bilder. Men joggeturen gikk greit!Etter å ha hatt treningsstopp siden november var det skummelt å skulle ta fatt igjen og jeg var egentlig bare glad for at treningstøyet passet.Så nå må jeg holde tunga rett i munnen og ha de faktiske resultatene i sikte: Jeg har gått ned 28 kilo. Jeg har endret livsstil, jeg savner ikke den gamle livsstilen min, jeg har fått mye mer energi, jeg kan spise rågod mat og jeg trener- Selv om det er i perioder.

Vi kan ikke alle være gaseller. Jeg er nok mer en bjørn. En bjørn som lagrer fett med en gang den spiser blåbær (sukker) og som ligger flere måneder i hi. Men nå er det vår! Og nei, jeg blir aldri en gaselle, men jeg KAN bli en lean mean killing-she-bear- machine!
Full av endorfiner etter joggeturen (ingen ny pers nei..)gratulerte jeg meg selv med 3 års jubileumet og årets første trimtur.  Slaget i dag er vunnet, målet er definert (lean-bear) så gjenstår det å se hva som utrettes før neste dvale og neste jubileum. Det er jo leeenge til ennå! 😀

Oppdatering: 2017: Man kan også bli en søt, lodden pandabjørn… 😀

Vekta har ikke vært stabil.. men etter å ha introdusert fasting i livet mitt har jeg gått ned 10, 12 kg  og jeg er igjen på samme vekt som da dette innlegget ble skrevet i 2013, for nesten nøyaktig 4 år siden. Buksa er den samme som i 2013 og er ikke trang. (Bare utslitt) Jeg veier altså det samme som i 2013, men jeg er likevel litt mer formfull, ser jeg. Dette er sannsynligvis fordi jeg ikke har vært flink til å trene det siste året, mens for 4 år siden var jeg en racer til å jogge. (Jeg skal snart igang igjen ja (kremt)) så jeg har nok mindre muskelmasse nå, enn i 2013. Håret har endret konsistens og rynkene vil jeg ikke snakke om.

Av det gode så står jeg mye friere i kosten nå, til å spise mer karbohydrater uten å verken få sug eller gå opp i vekt. Jeg er fri! Nå kan jeg spise et stykke pizza hvis jeg vil (noe jeg nesten aldri vil) og spiser stort sett en kombinasjon av lavkarbo/ ketose og paleo i kombinasjon med ulike fastevarianter. JIPPI 😀 Moralen er: Aldri gi opp!nr 2