pasta belasta?

IMAG1598

Ok, ikke så sexy bilde.. men det var nå slik jeg spiste den da. ..

Her om dagen kom jeg over lavkarbo pasta på Meny. Den måtte jeg jo rett og slett teste. I samme slengen fant jeg ut at jeg skulle teste ut ei pakke pasta som jeg har hatt liggende lenge fra en annen produsent. Slaget stod mellom Sopps Lavkarbo fussili og Pasta alla Eva, som man får tak i i nettbutikker og utvalgte helsekost/livsstilsbutikker.

Karbohydratinnholdet i de to typene skilte ganske mye for dem som er opptatt av det. Konsistensen like så. Min vurdering er at pastaen fra Sopps var den som var mest lik vanlig pasta. Smaken er selvsagt ikke lik vanlig, men for oss som ikke har pasta som en del av kostholdet er det kanskje konsistensen man savner mest? Følelsen av å spise en ekte pastarett? Slik er det ihvertfall for meg. Sammen med en lekker ostesaus smakte det veldig godt.

Eva pastaen nådde altså ikke opp. Jeg vil faktisk si at framfor å spise denne kan du heller lage hjemmelagd pasta av fiberhusk og kremost. Den når heller ikke opp som pasta etter min smak, men da slipper du ihvertfall unna så mye karbohydrater og erteprotein. Ryktet sier dessuten at den hjemmelagde pastaen egner seg bedre som pastaplater i lasagne, og da kan jeg tenke at den blir riktig god hvis du bare husker på å kjevle den tynn nok.

Det bør forresten også nevnes at alle «pasta»typene her er veldig mettende! De er rike på fiber og til og med for storspiseren meg var det nok med en normal porsjon. Jeg synes lavkarbopastaen er et fint alternativ til barn hvis man først skal gi dem denne typen mat. Ungene mine likte den også.

En porsjon er 50 g. tørr vare. Under ser du næringsinnhold pr porsjon:

IMAG1632Pasta alla Eva:

Energi: 182,5 kcal

Protein: 33,5 g

Karbo: 4,5 g

Fett: 3,5 g

 

 

 

 

IMAG1599

Sopps Lavkarbo Fussili:

Energi: 180 kcal

Protein: 30 g

Karbo: 15 g (Hvorav sukkerarter 0,7 g)

Fett: under 0,5 gram

Viljestyrke som våpen i krig med kroppen: You loose!

Jeg har et bilde. bildet er fra kjøleskapet mitt i 2008. Et kjøleskap dekket med  utskrifter fra vektklubben og egne grafer som viser vektendringene mine før og gjennom svangerskapene uke for uke. Alt av energi inn og ut ble nøye regnet på. Hyggelig å bruke tid på?

Jeg fikk følgende kommentar på bloggen min her om dagen, under dette innlegget: Ikke alle kan være gaseller. 3 år sammenhengende på lavkarbo.-29kg +2. «Slanke mennesker har en forskrudd idé om at de er slanke på grunn av at de har så stor viljestyrke. Kanskje noen, men ikke de fleste.» Dette en utbredt, generell holdning tror jeg. En stigmatisering som er en av årsakene til at det er kjipt å være tjukk. Slank= viljestyrke, viljestyrke= slank.

Men for mange som lever på karbohydrater føles det nok slik.
De som har anlegg for å legge på seg. Jeg følte selv, før jeg la om, at det krevde masse viljestyrke av meg hele tiden å holde meg unna dårlige matvalg. Og jeg sprakk gang på gang.  Reklamen for sjokolade på tv, lukten av kanelboller hver gang du kommer inn på bensinstasjonen. På bensinstasjonen! De som lett legger på seg har det ikke enkelt. Man møter fristelsene overalt. Og når du er sukkerfølsom merker noen av oss disse fristelsene på kroppen. Vann i munnen, visualisering, dårlig samvittighet. Og det før du i det hele tatt har kjøpt bolla!

De som er naturlig slanke, tåler karbohydrater og ikke legger på seg så lett, er kanskje ikke like opptatt av viljestyrkebiten i det hele? Det er mitt inntrykk. Disse personene trenger ikke viljestyrke, det koster dem ganske lite å ligge unna søtsakene. De vet ikke hva offeret innebærer, slik en mann ikke vet hvordan det er å føde barn.  De vil også vil kunne relativt enkelt regulere vekten sin ved kun å kutte ut snop eller starte med å trimme litt ekstra. Disse personene er som skapt for å følge statens ernæringsråd. Og det funker fint på dem.

Men hva med oss andre da?

Da jeg hadde gått på lavkarbo 1,5 år var jeg desperat. Jeg følte jeg hadde kuttet ut en god del av kosen (lavkarbo snopet) og var flink med grønnsaker. Jeg var derimot uopplagt, trøtt og slapp. Slik skal man jo ikke være på lavkarbo! I nøden fikk jeg meg en time hos ernæringsfysiolog på sykehuset.

Der fikk vi en diskusjon om hva man skal spise og hvor mye. Vi hadde en gjennomgang av hva jeg spiste, og hva hun mente jeg burde spise. Jeg fikk en bok over forslag til måltider. Disse var helt i tråd med hvordan jeg leve før.  «Men jeg blir jo ikke mett» sa jeg. «Spis 2 knekkebrød til da» sa hun. Det hjelper ikke. Blir fortsatt ikke mett! Hvis jeg spiser et halvt brød får jeg dessuten vondt i magen. Og luftplager.Oppsatt som mellommåltid var en hvetebolle. Og en banan. Jeg holdt på å dette av stolen!!Ernæringsfysiologen lo men med lett hevede øyenbryn. Det hele endte med at den fagkyndige sa hun ikke kunne hjelpe meg. Jeg burde begynne å trimme.

Jeg fortsatte detektivarbeidet mitt alene, mens jeg holdt meg til lavkarbo. Uten å gå ned et gram. Der stod jeg noen måneder til jeg fant Skaldeman. Er du sukkerfølsom som meg er det det eneste som funker. En som er veldig sukkerfølsom kan ikke spise brød. Helst ikke lavkarbobrød eigang.

Nå er jo statens ernæringsråd heldigvis endret. Jeg tviler på at du finner hvetebolle som mellommåltid i statens anbefalinger mer.  Men frukt finner du. Garantert. Frukt er en effektiv stopper for vektnedgang, og fruktsukkeret holder apetitten oppe. Frukt er for eldre mennesker som erstatning for energidrikker. Eller…nei… Vet ikke om det er det eigang…

Min hypotese er at stadig flere føler at de trenger viljestyrke for å holde seg normalvektige eller slanke. Delvis fordi vi blir møtt av fristelser overalt i det offentlige rom. Delvis fordi de færreste av oss er i aktivitet nok til å forbrenne alt det vi spiser. På lavkarbo trenger du ikke viljestyrke som før. Hvis du lever i ketose, som jeg gjør, trenger du den ikke i det hele tatt. Det er en ENORM frihet! Hvorfor være i krig med sin egen kropp når det ikke er nødvendig?