Ikke alle kan være gaseller

Jeg feirer 3 års jubileum med lavkarbo og ketose og har noen tanker jeg gjerne vil dele..
sommer 2009 og jeg har spist lavkarbo noen måneder.. så  2011     og 2012

Jeg ble introdusert for det ketogene prinsippet ca i 2004 og har levd lavkarbo av og på siden da. De siste 3 årene har jeg levd «på» hele tiden med unntak av en sprekk her og der. Er jeg kry? Vet ikke. I fjor var jeg det, på 2 års dagen. Kanskje jeg er assimilert? Dvs at det er akseptert som en livsstil nå. Eller er det en annen grunn?

Jeg har noen tanker rundt dette med å være privat i all offentlighet som jeg gjerne vil skrive litt om i dag. Hvor langt skal man egentlig gå i å vise «alle» hvem man er og hva man «sliter» med? Hvordan man ser ut? Det er jo tross alt ikke det viktigste. Så hvorfor før og etter bilder? Hvorfor blogge i det hele tatt?

Alle «sliter» med noe i mer eller mindre grad. Og min sårbarhet er allerede blottet ved å vise min størrelse for dem som husker meg fra hvordan jeg var, eller som har sett før og etter bilder av meg. For når du er stor er du sårbar fordi du viser noe av det du sliter med til alle.

Om du benekter det selv, er det uansett slik de fleste oppfatter det. Fordi ingen ønsker å være tjukke. Dessuten er det en sterk kobling mellom hva folk oppfatter som sterk viljestyrke/selvkontroll og vekt. Du er rett og slett svak hvis du er stor. Er du tynn og lever strengt sukkerfritt er det ikke greit det heller. Da er du rigid..Det er kun den gyldne middelvei som er akseptert.Fortsatt vet ikke de fleste at vekt påvirkes av hormoner, og hormoner styres av hva man spiser. En selvforsterkende spiral som kan få deg opp eller ned i vekt. Om de vet det, sitter likevel gamle sannheter godt i margen til de fleste. Inntil videre. Jeg vil være med på å skape en endring.

Jeg vil at bloggen skal være ekte. Et reelt bilde på hvordan min vektreduksjonsreise ser ut. Et perspektiv som gjelder for mange av oss. Oss som er tjukke eller skapfeite og som ikke bare raaaaser ned og syntes at alt er så enkelt.

Det er jo heller ikke nok å gå ned. Mange sier at det å gå ned er enkelt. Det er å holde seg der som er vanskelig. Dessverre er det for mange et gigantisk stort nok isfjell å få i gang vektreduksjonen. Å skulle også tenke på at dette kun er den enkle starten gjør det hele til en prosess man ikke en gang orker å begynne på.

Jeg håper at ærligheten rundt min reise kan være til inspirasjon og gi håp, selv om jeg ikke legger skjul på at det er opp og nedoverbakker. Det må man forvente. Likevel er det håp. Det fins en løsning. Du må bare aldri gi opp. Og når jeg klarer det kan alle klare det.

3 år på lavkarbo. Dagen ble desverre forbigått i stillhet. 17.3. var den store dagen. Jeg glemte den vekk. På tross av at jeg hadde forberedt den litt i forkant med å snufse meg gjennom gamle bilder for å velge ut noen som er tatt ca på samme tidspunkt hvert år. Planen var å ta nytt 17.3. selv om det ikke har vært de største endringene det siste året. Feiringen ble tatt i dag. En feiring som besto av en reality check!

Jeg har gått ned 30 kg og opp 2 kg, det er resultatet etter 3 år. Jeg har blitt en periodetrener. Jeg liker å jogge! Det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Jeg har for det meste holdt meg i ketose, men med jevnlige sprekker med sukker av diverse sort. Litt frukt blant annet. Og ikke minst for mye lavkarbo snop. Sprekke-skalaen har ikke vært helt oppe på «spis til du spyr» men jeg har hatt flere solide treff på «uuu-Kvalm!»
Man må tillate seg en sprekk av og til. Problemet for meg er når de blir jevnlige. Det stresser meg. Jeg kjenner mønsteret mitt. Når jeg går opp i vekt unngår jeg tøy som begynner å bli stramt før jeg i det hele tatt reflekterer over det bevisst. Måten jeg merker det på er når det har gått lengre tid og jeg plutselig kommer på at NÅ er det lenge siden jeg har gått med favoritt buksa mi! Det er en spenning jeg lengter etter å leve uten…»Passer den????»Sannsynligheten for at den  har blitt trangere er nærmest uunngåelig. Jeg hadde en sprekk i går. Jeg fortærte ungenes lørdagssnop i to jafs. Sjokolade som bare smakte sukker.Litt av et jubileum, ikke sant?

To kilo opp  gjør meg stressa. Jeg får «Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg -Pass deg» tanker som følger meg på inn og ut pust. Jubileumet i år har altså en bismak. Reality checken besto i å prøve favoritt tøy som plutselig har fått fred i skapet, veiing,joggetur i baneheia og bilder. Men joggeturen gikk greit!Etter å ha hatt treningsstopp siden november var det skummelt å skulle ta fatt igjen og jeg var egentlig bare glad for at treningstøyet passet.Så nå må jeg holde tunga rett i munnen og ha de faktiske resultatene i sikte: Jeg har gått ned 28 kilo. Jeg har endret livsstil, jeg savner ikke den gamle livsstilen min, jeg har fått mye mer energi, jeg kan spise rågod mat og jeg trener- Selv om det er i perioder.

Vi kan ikke alle være gaseller. Jeg er nok mer en bjørn. En bjørn som lagrer fett med en gang den spiser blåbær (sukker) og som ligger flere måneder i hi. Men nå er det vår! Og nei, jeg blir aldri en gaselle, men jeg KAN bli en lean mean killing-she-bear- machine!
Full av endorfiner etter joggeturen (ingen ny pers nei..)gratulerte jeg meg selv med 3 års jubileumet og årets første trimtur.  Slaget i dag er vunnet, målet er definert (lean-bear) så gjenstår det å se hva som utrettes før neste dvale og neste jubileum. Det er jo leeenge til ennå! 😀

Oppdatering: 2017: Man kan også bli en søt, lodden pandabjørn… 😀

Vekta har ikke vært stabil.. men etter å ha introdusert fasting i livet mitt har jeg gått ned 10, 12 kg  og jeg er igjen på samme vekt som da dette innlegget ble skrevet i 2013, for nesten nøyaktig 4 år siden. Buksa er den samme som i 2013 og er ikke trang. (Bare utslitt) Jeg veier altså det samme som i 2013, men jeg er likevel litt mer formfull, ser jeg. Dette er sannsynligvis fordi jeg ikke har vært flink til å trene det siste året, mens for 4 år siden var jeg en racer til å jogge. (Jeg skal snart igang igjen ja (kremt)) så jeg har nok mindre muskelmasse nå, enn i 2013. Håret har endret konsistens og rynkene vil jeg ikke snakke om.

Av det gode så står jeg mye friere i kosten nå, til å spise mer karbohydrater uten å verken få sug eller gå opp i vekt. Jeg er fri! Nå kan jeg spise et stykke pizza hvis jeg vil (noe jeg nesten aldri vil) og spiser stort sett en kombinasjon av lavkarbo/ ketose og paleo i kombinasjon med ulike fastevarianter. JIPPI 😀 Moralen er: Aldri gi opp!nr 2

4 thoughts on “Ikke alle kan være gaseller

  1. Takk Jarle, koselig 🙂 Det er visst et ordtak som sier noe sånt som at «en arbeidshest kan aldri bli en traver» – Men den kan bli en jævla bra arbeidshest 😉

  2. Slanke mennesker har en forskrudd idé om at de er slanke på grunn av at de har så stor viljestyrke. Kanskje noen, men ikke de fleste.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s