Kroppen min. Ser du meg?

I kveld skal jeg ut en tur..»På byen» 🙂 Noe av det som endrer seg når man går ned i vekt er at man blir sett. Du blir vurdert på en annen måte enn før, og i et mye større omfang. (Det er jo nesten så man føler seg litt sjenert..?) Det er på mange måter sårende og fornærmende. Men likevel helt naturlig. Det er kognitive prosesser som styrer dette. Vi klassifiserer, kategoriserer og putter deg i boks. Det er en måte å forenkle verden på for å gjøre sanseinntrykkene overkommelige. Vi gjør det alle sammen!

For en nyslanket person merkes disse prosessene på kroppen. Hvordan takler du det? Blir du forbannet eller glad når du får kommentaren » Nei, så FIIIIIIIN du har blitt!!!» I tidligere slankerunder ble jeg sint og lei. Da fikk lyst til å kamuflere meg litt. Jeg tror det har en sammenheng med dine mentale bilder av deg selv. Er de i samsvar med omverdenens? Jeg får stadige små «sjokk» over omfanget av denne vurderingen. – Vurdering er ikke det samme som godkjenning, poenget er at vurderingen i seg selv er til tider skummel.

Red: 5.7.13: Jeg er ikke alene om slike følelser. Les gjerne blogginnlegget under som heter «Kroppen. Min.» i bloggkollektivet Maddam :

Dagens gjesteblogger er anonym.

Kvinners kropper ses på som et felleseie, som alle kan ha en mening om. Her anses verdifull og tynn som synonymer, og selvbilder skapes av kroppsbilder.

For seks måneder siden innså jeg at nå må nok være nok. Hvis jeg skal unngå farlige livsstilssykdommer i framtida, må jeg legge om kosthold og livsstil. Det var et tungt valg, ikke bare fordi jeg visste at det kom til å bli vanskelig, men også fordi jeg følte at jeg sviktet noen av mine feministiske idealer. En god feminist slanker seg ikke! Tynnhetsidealene fører til anoreksi og er med på å skape misfornøyde mennesker, og misfornøyde jenter som bryr seg mer om kroppen sin enn om hvem de er. Jeg ville ikke være en sånn. Så jeg satt hjemme og spiste sjokolade.

3053605311_02dcfd2446_z

Kiloene raste

Når jeg så begynte å jobbe med min egen vekt, mitt eget forhold til godteri og usunn mat, mitt eget forhold til fysisk aktivitet, meldte jeg meg på et Grete Roede-kurs. Kurset var bra, og sammen med den indre motivasjonen som jeg nå hadde klart å frembringe, har det fått kiloene til å rase av. Jeg er nå 15 kg lettere enn i januar, og det føles selvfølgelig bra. Det er lettere å gå opp trappa på jobb. Sjokoladen jeg spiser på lørdag smaker skikkelig, skikkelig digg – i stedet for at jeg sluker en hver eneste dag med kontordøra lukket, og en ny hjemme om kvelden, uten å egentlig kjenne smaken.

”Oj! så fin du har blitt”

Nå strømmer komplimentene på. Gode venninner ser på meg med beundring, spør om tips, gratulerer, og er stolt av meg. Men også kolleger, tidligere jobb-kontakter og venners venner får seg til å kommentere kroppen min. Folk jeg møter i profesjonell sammenheng én gang i året, måper og sier “Oi, du har blitt mindre, så fin du er!”. Jeg har lyst til å hyle til dem og si: NÅ ER DET NOK!

Redusert til en kropp

“Er det ikke hyggelig med komplimenter, da?”, spør du kanskje. Og, joda, komplimenter kan være fint, men på jobb vil jeg ha komplimenter for måten jeg utfører arbeidsoppgavene mine. På jobb vil jeg ikke reduseres til en kropp, reduseres til akkurat det som var en grunn til at jeg unngikk slanking.

La min kropp være!

Så, på samme måte som MadDam tidligere har skrevet om at det aldri er greit å spørre om ei dame er gravid, er det aldri greit å kommentere kroppen hennes – enten den har blitt større, mindre, penere eller styggere. Det er hennes kropp, og med mindre dere er svært nære venner, er det ikke ditt felt å kommentere den.

Om meg: Jeg er feminist, nyslanka og småsint.

Min Kommentar: 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har vært der selv, da jeg var nyslanket. Jeg gikk ned 30 kg for 2 år siden. Etterhvert som jeg er normalvektig nå og ikke lengre nyslanket har jeg fått disse negative følelsene på avstand. Jeg var rett og slett forbannet og såret. For meg gikk det mye på at “Jeg er jo den samme personen, ser de ikke det da??” Men nei, det gjør de ikke.
Og det er du heller ikke, for dem. Jeg tror ikke det handler om å redusere noen til en kropp, selv om jeg også følte det. Det jeg tror det faktisk handler om er at du har vært gjennom en endringsprosess. Du har gjort grep for deg selv som andre skulle ønske de også kunne orke å ta tak i. Når du slanker deg blir du avkledd, fordi kiloene sitter utenpå. Alle ser det, det er ikke noe du må sette på cv’n.
Det er dessverre ikke til å komme unna at de fleste tar seg bedre ut hvis de ikke er overvektige. (De fleste, ikke alle) Samtidig reflekteres ofte energien din som du nå har mer av, ut av deg. Da jeg hadde gått ned 10 kg fikk jeg ofte høre “så fin du er i dag da, har du gjort noe med håret?” Nei. Jeg  hadde gått ned 10 kg. Ingen så det.
Jeg lurte mye på “hvordan kan de tillate seg å kommentere noe som er personlig for meg?” Videre tenkte jeg at jeg gjør jo det samme selv. Når vi tenker noe positivt om andre får vi lyst til å dele det. Det får oss til å føle oss rause. Er ikke du sånn?
Jeg synes du skal prøve å ta til deg komplimentene, de er ikke ment som diskriminering. De kommer fra individer og de er ment som komplimenter. Ikke bare for at du plutselig ser så bra ut, men for de grepene du har gjort for å endre helsen din. Men jeg vet det ikke er lett. Det tok meg LANG tid å komme over frustrasjonen. Kanskje du vil endre syn om noen måneder du også, når din nye kropp er det som er vanlig, og komplimentene stopper opp i det overveldende omfanget.
Hilsen Linn Kristin Brænden

2 thoughts on “Kroppen min. Ser du meg?

  1. Mennesker er noe av det rareste jeg vet. Da jeg gikk ned mine kilo fikk jeg også mange reaksjoner. Havnet til og med i avisen. Var ikke måte på hvor stas det var. At jeg ikke hadde fulgt en bestemt diett og faktisk hadde klart det uten operasjon var helt utroooooolig..at jeg faktisk trente og var kommet i god form var også helt utrolig for mange. Det kommer fortsatt folk og sier slike ting. I begynnelsen var det kult, men etter et par år blir man litt lei. Personen man var og personen man ble er jo den samme, men man blir lagt merke til på en annen måte når man er normalvektig enn hvis man er veldig svær. Hva man velger for å slanke seg er også folk veldig opptatt av. Den ene metoden er selvsagt bedre enn den andre.. Piller, pulver, trening, ikke trening, aloeverajuice o.s.v.
    En venn fortalte at hun ønsket å gå ned 30-40 kg og lurte på om jeg hadde noen gode tips. Mange løper rundt med slike tanker i hodet sa jeg.. Hvis du skal klare det bør du sette deg et mål som er større og og på grensen til umulig. Skal du klare det er det lettere om du har noe langt fremme. Enten å komme inn i ei bukse du passet da du var 18 eller noe helt sinnsykt som halvmaraton i Oslo om et år? Hun så på meg som jeg jeg hadde fiket til henne med en død ål…
    3-4 mnd senere møtte jeg henne joggende.. Hun kastet seg over meg og ga meg en svett klem «nå passer jeg buksa..og løper 10 km uten pause skrek hun av glede». Kiloene hadde rent av henne. «planlegger å løpe New york maraton også er vi en gjeng som skal gå på turistforeningens hytter ei uke»
    Hun hadde fått en haug med venner og utrolig mye oppmerksomhet. Mye misunnelse og sjalusi.
    Vi blir eksperter i å fokusere negativt når vi avviker fra normalen.. Noen av oss.. Tror bare vi må ta til oss de komplimentene vi får. Det er godt å høre noen si «så fin du har blitt» selv om vi tvinger oss selv til å ikke tro det. Er man overvektig store deler av livet, blir man litt skadet i sinnet av det.. Man er mentalt overvektig og filtrerer samfunnet, komplimenter gjennom et fettlag man egentlig er kvitt.
    Selvskading? Vi skyter i stykker komplimentene som de var såpebobler. Egentlig burde vi la ordene varme oss og gi oss et bedre selvbilde. For er ikke det mye det som driver oss til å bli kvitt kiloene? Vi ønsker å bli fine som dem, gjøre som dem og bli lagt merke til av dem..men når buksa passer, komplimentene kommer og vekta får deg til å smile er vi så opptatt av at vi fortsatt er tjukke at vi ikke setter pris på tilbakemeldingene.
    I går møtte jeg en bekjent som jeg møter uhyre sjelden. Vi kjenner hverandre ikke. Det første som slo meg var øynene hennes. Et fantastisk vakkert smil som gjorde meg ør og varm. Hun fortalte at hun hadde gått ned nesten 30 kg med lavkarbomat. Vi snakket sammen en stund, så tok vi følge hjemover også fikk jeg en klem i snøstormen. Utrolig fint..hvis jeg hadde vært tøffere burde jeg kanskje fortalt henne hva jeg tenkte på «at hun var usedvanlig søt og at jeg skulle ønske vi kunne blitt bedre kjent. Kanskje hun t.o.m. kunne blitt en ny venn. Som nevnt innledningsvis er mennesker noe av det rareste jeg vet, meg selv inkludert! Komplimentene stivnet i halsen.. Hva vil hun tenke hvis jeg sier dette.. Jeg som er så svær og tjukk. Uff, nei.. Det blir bare dumt.. Ikke alltid lett å gi komplimenter og ikke lett å ta dem til seg. Jeg inviterte henne med på joggetur i stedet..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s